Fortsatt er kirkedøra stengt og jeg savner den lille flokken min som samles på onsdager. Det er ikke så lett å sortere tankene, men når jeg leser ukens tekst gir bilde av gjeteren og den åpne porten gjenklang i meg.
Nå slipper jeg inn mennesker enkeltvis i en låst kirke og tenner lys på facebook – da minner teksten meg om at det ikke er jeg som er porten – og det er litt godt.
Det er Jesus som er porten. Og: porten er åpen. Enda kirkerommet er stengt er porten åpen: sauene kan fritt gå inn og ut. Sauene kan finne beite og liv i overflod. Jeg vet at pandemien gjør at våre menneskelige flokker blir mindre og mindre og neon ganger også ekskluderende. Jeg vet at mange mennesker føler seg innestengte og ensomme nå – men altså: Guds flokk består.
Jesus er porten og porten er åpen. Om du kan kjenne det som en trøst og en oppmuntring? Jeg vet ikke.
Jeg vet at kirken kan oppleves om et ganske stengt rom for mange, også når det ikke er pandemi og de fritt kan gå inn og ut av et kirkerom. Vi som er her inne skal ikke stenge rommet for noen, når porten selv er åpen, tenker jeg. Når Jesus er den som kaller sammen flokken sin, men den trygge, gode stemmen akkurat som han vil – da skal bare stå klare å ta imot. Ikke sortere. Være beitemarker, hvile, trygghet og liv i overflod.
Og jeg skal holde fast ved troen på en Gud som vil frihet, liv og overflod, trygghet for alle mennesker. Han kaller alle ved navn, også de som ikke har fått snakket til noe menneske i dag og som ingen har snakket til. Også de som ikke har hørt det ennå. Alle navnene hvisker han, roper dem med den trygge stemmen, gir dem en plass i sin flokk og et løfte om frihet, trygghet og overflod.
Og dere: Jeg håper vi kan være mange som er på vakt for krefter som ødelegger tilhørighet og felleskap. Krefter som rassisme og fremmedfientlighet, for eksempel, selv om det ikke alltid er lett å leve sammen og å forstå hverandre. Og jeg vil aldri slutte å drømme om en kirke, en flokk, et samfunn, en verden der det er frihet, trygghet, tilhørighet og mat for alle.