Dette er rene himmelriket
”Dette er rene himmelriket”, sier jeg av og til, når det er noe som er virkelig fint. Som å legge seg i nystrøket, rent sengetøy, fersk fra tørketrommelen. Å treffe igjen noen man ikke har sett på lenge. Eller å være ute på tur med himmelen høyt over deg og grønn skog og hav så langt du kan se.
Så, hva kan vi sammenligne himmelriket med? Jeg er bygutt, det skal jeg være helt ærlig på, så jeg skal være ærlig på at jeg kan ikke voldsomt mye om såkorn og hva som skal til for å få en god innhøsting. Men selv jeg skjønner at det må være utrolig, utrolig kjipt å få alt ødelagt på denne måten. For bonden har gjort alt han kan, han har brukt godt korn og det hele, og så kommer noen og sår ugress i åkeren hans. Og vipps så står åkeren der, både fult av godt nydelig korn og ugress. Og slik er altså himmelriket sier Jesus. En åker full av godt korn og ugress. Og kanskje kan vi også si, slik er vi. For livene våre kan likne litt på en slik åker. Vi gjør mye godt, har mye godt korn, men så går det gæli av og til også, for oss alle. Vi vil så vel, vi gjør så godt vi kan, og likevel kommer det til ting som ødelegger både for den gode viljen og for innsatsen. På alle felter i livet kan vi kjenne igjen dette. Innimellom opplever vi disse glimtene av himmel som gjør at ordene blir fattige, og at vi aner konturene av noe som er større enn oss selv. Bare for deretter å erfare at ingenting er perfekt. Ingenting varer evig. Sengetøyet som var nystrøket og velduftende, blir krøllete og svett. Kanskje er ikke vennene like morsomme å være sammen med som man husket. Plutselig kommer regn og tåke, og man angrer på at man i det hele tatt tenkte på å gå ut. Allerede på bibelens første sider reflekteres den samme erfaringen: Alt var såre godt. Men så kom slangen. Ting går ad skogen for full musikk, og mennesket må forlate paradis for å leve midt i dobbelheten.
Vi kjenner igjen åkeren både i våre egne liv og i verden rundt oss. I dag feirer vi bibeldagen. Vårt forhold til Bibelen kan være så mangt, kanskje er man en av dem som leser i den hver dag, kanskje har man knapt åpnet den siden man selv ble konfirmert. Allikevel har alle et forhold til bibelen, og bibelen har et forhold til oss. Bibelen er en bok skrevet av mennesker som kjente livet, som visste om både oppturer og nedturer. De visste om det gode i oss, vår utrolige evne til å stå sammen, til å reise oss mot urett og til godhet. Men de visste også veldig godt at vi mennesker er åkrer der det gode kornet vokser opp sammen med ugresset.
Sammen med alt det gode inni oss, sammen med alt som vil vel, som bygger, utvikles og vokser, finnes også det som vil ødelegge, det som vil bryte ned: misunnelse, hat, grådighet – og ja, listen er lang! Hadde det enda vært slik at det var noe som bare var utenfor oss selv! Noe vi kunne plassere hos de andre, eller på noe abstrakt som skjebnen, eller djevelen, eller hva man nå velger å kalle det?! Men det er også inni oss. Det er en del av oss. Den åkeren som livet vårt er, er full av godt korn. Men også mye ugress.
Bonden vi hører om har valget mellom å rense åkeren med en gang, eller å la det vokse der side om side, det gode og det dårlige. Han velger det siste. Han tar ikke sjansen på å fjerne noe av det gode kornet ved en feiltagelse. Slik blir lignelsen et brukbart bilde - både på hvordan vi kjenner oss selv og hvordan vi erfarer verden: Ondt og godt side om side, relasjoner og brudd, krig og fred, rettferdighet og urettferdighet.
Himmelriket er først og fremst. Et land, en verden, en tilværelse der nåden får det siste ordet. Der vår utilstrekkelighet får lov til å leve side om side med alt det vi får til. Der hverdag får lov til å være godt nok.
Den danske teologen og forfatteren Johannes Møllehave skriver slik i salmen Nåden er din dagligdag:
Nåden er din dagligdag
hverdagen, det nære.
Mennesker at leve med
nåden er: at være.
Nåden er den kærlighed
som ble grundløst givet.
Nåden er den hverdag som
binder dig til livet.
Nåden er et ord fra Gud
over alle dage.
Nåden er når alt er tabt
at få alt tilbage.
I nådens hverdag inviteres vi til et liv der vi kan være sanne og slippe forstillelse. En tilværelse der det er plass til alt det vi bærer inni oss, og som tar høyde erfaringene våre. Nåden er et ord fra Gud – over alle dage. Det er vel så tett som man kommer på himmelriket i denne omgangen. Et ord om nåde over alt det som er, og - når alt er tapt – håpet om å få alt tilbake.
Å leve i nåden, er å leve i troen på at Gud fullfører der vi må slippe, og fornyer det som går i stykker for oss. Men det stopper ikke der. Vi kan også håpe på en himmel spent over det alt sammen: Håpe at Gud en dag skal gjøre alle ting nye. Slik står det i Johannes Åpenbaring, neste helt på slutten av Bibelen.
"Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye"
Uansett om man leser mye eller lite i bibelen er dette det vi skal ta med oss i dag, og det er det vi skal ta med oss når vi tenker på den eller leser i den. Bibelen, Guds ord eller hva nå enn du kaller den er ikke skrevet for å dømme. Bibelen er et nådeord, den er Guds kjærlighetsærklæring til oss, uansett skavanker og feil, uansett om vi fikser alt eller syns livet er vanskelig så er det dette som er hovedbudskapet. Nåden er når alt er tabt, at få alt tilbage.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen