Av Stine Wium Jakobsen
"En glede for hele folket" - i hvertfall for de som hadde fått billetter til årets forestilling i Egersund kirke. Spelet begynte med at Arnt Olav Klippenberg, Sven Arne Petersson og Jan-Ivar Peterson spillte seg selv i kirken. Den gamle bygningen de stod i er 400 år, og trioen mimret litt om sitt eget liv i det historiske rommet.
Klippenberg kom over en gammel dagbok bak altertavlen. Under lag med støv skjulte det seg en historie om en ung kvinnes tanker og følelser etter bybrannen som rammet Egersund i 1843. Historien om Anna Bøckman spilt av Synniva Vanglo åpenbarte seg for publikum.
Inn i rommet har hun med seg kjæresten Tønnes spilt av Henrik Storm Henriksen. De er unge og forelsket, og har kun øyne for hverandre. Men det skulle ikke være så enkelt for det ferske paret. Tønnes var nemlig tater, og det visste Anna at familien aldri ville godta.
De var i økonomisk uføre, og Anne måtte gifte seg med en mann av penger for å få familien på rett kjøl igjen. Herr Bøckman spilt av Jonas Hovland hadde allerde sett seg ut en passende ektefelle til datteren, men foreløpig levde Anna godt med å treffe Tønnes i det skjulte. Fru Bøckman spilt av Magnhild Hadland så datterens dagdrømming, og gjenkjente at datteren gjerne var forelsket.
Herr Bøckman hadde ingen tro på dette, og var i kontakt med både prest Andvor spilt av Jan-Ivar Peterson og den potensielle ektemannen, lensmann Jermann. Sistnevnte må kunne nevnes å være en av forestillingens høydare, med den overdrevne sokndalsdialekten og usjarmerende sjarmen. Kenneth Mydland gir en karakter til folket som sitter igjen lenge etter at forestillingen er over.
Vi blir etterhvert introdusert for søsteren (Emma) og moren (Mary) til Tønnes, spillt av Calista Meinert og Stina Eia. Det viser seg at Mary heller ikke er noe glad for at Tønnes er sammen med en fastboende, og ber han om å avslutte forholdet øyeblikkelig!
Mens Anna og Tønnes møter motstand fra alle kanter er også jakten på hvem som er skyld i bybrannen i gang. Lensmann Jermann har skaffet seg et vitne i unge Walborg spilt av Kaja Solli, og anklager heretter den lille taterfamilien for ugjerningen.
Walborg fikk ikke fortelle hele sannheten før Jermann betalte henne for vitneutsagnet, og takket henne av før hun fikk snakket ferdig. Tønnes og familien hadde ikke noe med brannen å gjøre, men var dessverre vant med å bli beskylt av de fastboende.
Forskjellen mellom folket blir tydeligere, Walborg brenner inne med den vonde sannheten, og planleggingen av Annas' ekteskap er i full gang. Det ser mørkt ut for karakterene vi allerede har rukket og bli kjent med, og heier på bare etter en liten time.
Walborg har en venn i Anna, og tilstår at det var hun som startet brannen med et uhell. Anna lover å ikke fortelle det videre, selv om kjæresten er anklagt for påsettelsen. Herr og fru Bøckman tar med seg Anna og venninnen til prest Andvor og lensmann Jermann. Lensmannen har vært enkemann i noen år, og har etter påvirkning fra herr Bøckman blitt klar for å ta til seg en ny hustru.
Annas' foreldre er spente på fremtiden, og venter gledefullt når Jermann forteller om den unge kvinnen han har sett seg ut. Det er ingen grunn til å vente, lensmannen spør ivrig Walborg om hun vil gifte seg med han. Det kommer frem at lensmann Jermann tidligere har reddet livet til den unge husholdersken, og hun takker ja til tilbudet. Hun tilstår med det samme at det var hun som startet brannen, og slettes ikke Tønnes.
Et alvorspreget ektepar Bøckman står igjen på sidelinjen, og en opprørt Anna som forstår hva de hadde planlagt for henne. Hun ser at foreldrene ikke kommer til å godta kjærligheten hun har funnet med Tønnes, og paret rømmer sammen neste dag. To sønderkuste familier står igjen uten de bortreiste og innser feilen de har begått.
Et juleunder skjer i at taterfamilien og de fastboende forenes i savnet av ungene, og ser at forskjellene mellom dem er like meningsløse som de vi holder fast ved i dag.
Takk til Arnt Olav for et fantastisk stykke med mye varme og latter! En takk må også rettes til de humoristiske stikkene til kirken fra Jan-Ivars' karakter prest Andvor. Med mye mørk historie som ligger i både kirke- og samfunnshistorikken er det godt å kunne løfte noe av dette frem på en humoristisk måte.
Kirken som autoritet har et stort ansvar om å inkludere, omfavne og se enkeltmennesket. Skapt i Guds bilde, som det er - perfekt uperfekt. Fortsett å bryte ned barriærer og bygge broer i lokalmiljøet Show chow, dette var en ære!
