Av Stine Wium Jakobsen
m/utdrag fra manus av Svein Grytten
Egersund kirke er plassert på Hedningholmen, sannsynligvis en tidligere hedensk kultplass. I 601 gikk det ut et bud fra pavekirka i ROMA om at hedenske kultplasser ikke skulle ødelegges, men vigsles og tas i bruk til kristent formal. Området her er kjent fra vikingtiden, og Eigersund var ei særdeles god havn omtalt blant annet i Snorres kongesaga. På handelsmennenes skipsfarter langs kysten har det nok vært på sin plass å foreta ofringer for god utbytterik og sikker ferd over Jærhavet eller sørover mot Danmark, England eller ennå lenger.
At kirka kan ligge på Hedningholmen med sitt høyeste punkt på bare 2 meter, er like spesielt som at det er bebyggelse i Strandgaten og i deler av sentrum. Egersund har ikke forskjell mellom flo og fjære slik som det er andre plasser i landet. Hos oss møtes havstrømmen som går opp langs den Engelske kanal og den som går rundt Skottland og ned mot Norge igjen. Der disse to havstrømmene møtes opphever de hverandres’ tidevannsvirkning utenfor Egersund.
I tidligere kristen tid lå det to gudshus her i nærområdet. Det ene var Mariakirka som lå her på holmen, og det andre var St. Laurentius som lå i Strandgaten ved Ellingsens Hotell. Sagnet forteller at Mariakirka ble oppført etter initiativ av en Engelsk prinsesse hvor anene hennes ble bortført på et vikingtokt, mens St. Laurentius kapellet ble oppført av en hollandsk skipper i takk til høyere makter etter at han ble reddet i et forlis.
Det har også tidligere stått en kirke på samme sted nåværende kirke står. Den ble revet da dagens kirke ble påbegynt, omkring 1623. Kirka ble opprinnelig bygget som langkirke, men ble i 1785 til 1788 ombygd til korskirke. Tradisjonelle langkirker og korskirker er ikke sikkert at vi får se så mye til i fremtiden. Derfor er det viktig å ta vare på vår kirke. Da kirka sto ferdig ombygd i 1788 var det den nest største bygget i Rogaland med 1160 sitteplasser. Kirka er i dag byens eldste bygning.
Ved innføringen av kristendommen ble det påbudt med begravelser på kirkegårdene rundt kirkene. Dette var et markant brudd på den gamle skikken med gravrøyser og gravkammer. Det ble tydelig endring i utsagnet «i døden var alle like». Ganske tidlig ble det slik at prester og øvrigheten ble begravet under gulvet inne i kirka, og de med annen sosial status fikk annen plassering.
Fram til 1844 var kirkegården rundt bykirka den eneste kirkegården i hele sognet. Det antas at flere tusen er stedt til hvile på denne gravplassen. Nå var det ikke slik at alle fikk begraves i vigslet jord. De som var dømt for voldtekt eller drap ble begravet utenfor kirkegården. Det fortelles at dersom gjerningsmannen i løpet av natten ble båret over gjerdet til kirkegården og ingen så at dette ble gjort, ble det tolket som Gud i sin godhet hadde tilgitt synderen slik at vedkommende kunne begraves på innsiden av gjerdet.
Ser vi på gravminnene så ligger gravene også østvendt. Dette kan være et tegn på det jordiske livsløpet for menneskene, men det var også en overbevisning om at Jesus ville komme igjen ved soloppgangen i solas stråleglans. Sola står opp i øst og går ned i vest. Når de avdøde skulle møte vår Herre skulle de møtes ansikt til ansikt.
Utsmykningen på gravmonumentene er mange. Bikuben betyr at man er flittig, som biene. Så folk som drev med forretninger, fikk bikuben som uttrykk for flid og sparsommelighet. En due med grein i munnen, viser til historien om Noas’ ark. Slangen går tilbake til 1700-tallet og er inspirert av antikken. Den viser alltid mens den biter seg i halen, og er et uttrykk for evighet. På en del gravminner vises en kvinnelig skikkelse med vinger og med en krans i hånden. Dette er ikke en engel, men den klassiske Viktoria, seiersgudinnen som kommer med seierskransen. Det er tanken på det evige liv som seirer over døden.
Forskerne mener at bruken av kirkeklokker ble introdusert omkring år 400 av den hellige Paulinus fra Nola, og fra det syvende århundret ble de hengt opp i kirkene. I eventyr, folkeviser og sagn møter vi troen på at de underjordiske kunne ta mennesker med seg inn i berg. Den bergtatte måtte ikke smake mat under oppholdet i berget, og kunne ringes ut med kirkeklokker.
Kirkeklokkene hadde medisinsk verdi. Man skavet av metallet på klokkene, og dette skulle være godt mot epilepsi og feber. Dette bidro til at barn fikk tenner når de skulle. Dessuten hjalp metallet fødende, slik at fødselen foregikk uten besvær av noe slag.
8. mai 1945 sprakk kirkeklokkene av glede. «Klokkene ringte i en slik glede over freden at den ene klokka sprakk!» Det sies at årsaken var gleden over frigjøringen hos de som ringte inn freden. De kunne ikke bruke klokkene, noe som ble den utløsende årsak. Det er naturlig at gleden over frigjøringen etter fem års krig kunne gi en ustyrlig glede, så det er jo forståelig at kirkeklokka sprakk.
Videre spør Grytten om vi har lagt merke til soluret på kirkeveggen over inngangspartiet. Solur har blitt brukt siden oldtiden, og bruker jordas rotasjon rundt jorden som middel og rotasjonen rundt egen akse til å fastsette tiden. På høstjevndøgn og vårjevndøgn vil sola være oppe i 12 timer. Da kirka ble malt på 1970-tallet ble soluret overmalt. Senere ble timemarkeringene tegnet inn på frihånd. For 10 år siden ble det laget et nytt solur som en nøyaktig kopi av det gamle som var i svært dårlig forfatning.
Tid var et lokalt fenomen i Norge helt til 1895 da det ved lov ble innført en felles klokketid for hele landet, normaltid. Inntil da var lokaltidene bestemt etter solens gang, og da brukte en landskapsmerker som mål. Eksempler i Egersund er f.eks Nonsfjell og Kveldsskåre eller Aftenkløften som de penere innbyggerne sa.
Den siste bauta som er kommet på kirkegården er markeringen av at vi står ved en pilegrimskirke. Det finnes flere symbol på pilegrimer og pilegrimssteder, og det mest kjente og mest fremtredende symbolet i vår kirke er kamskjellet. Skjellet er knyttet til Venus fødsel av havets skum som voksen kvinne og som bringes til kysten i et kamskjell. Det er også knyttet til apostelen Jakob som i følge legenden ble ført inn til Spanias’ kyst i en marmorbåt, av en engel etter hans død. I Egersund kirke er det to store pilegrimsskjell på inngangsdøra i sør, og et i toppen av portalen inn til alterrommet.
Kuriositeter:
- Til sammenligning med Egersund mangel på flo og fjære har Harstad en forskjell på 3,97 meter – tilsvarende halvannen etasje i dagens hus.
- Høyeste vannstand er markert av brannvesenet med et hakk laget med en vinkelsliper på hjørnet av rådhuset ved broa over til Eikunda.
- To av kirkegårdene i Egersund omtales som Kolera-kirkegårder (rundt 1853). Den ene på Grøne Haugen, og den andre er i Ryttervik med ukjent lokasjon.
- Ble en ikke begravd inne i kirka så hadde det høy status å komme så tett inn til kirkebygget som mulig. Helst skulle det være sånn at når det regnet skulle det dryppe fra taket på kirka og ned på grava.
- På et av gravminnene ved kirka er det dekorert et bilde av en hodeskalle med to korslagte bein under. Det minner mye om det vi i dag ser i illustrasjoner av sjørøvere. Vedkommende var ingen pirat, men en velutdannet mann født på Husabø prestegård i 1663.
- Jordrotasjonen blir stadig langsommere uten at vi mennesker registrerer dette. Siden forrige århundre har døgnet blitt 1,7 millisekund lengre.
- Valglokale i vår region på valgmenn til valget i Stavanger på representanter til Eidsvoldforsamlingen, var kirka vår. Dermed hadde kirka en liten finger med i grunnloven.
- Å spasere ut Strandgaten til kanten av dampskipskaien å sette foten på en planke som var satt opp der (rekkverk og hinder for at kjøretøy skulle rulle på sjøen), snu og gå tilbake til sentrum kaltes «å trø planken».
Takk til Svein Grytten som har spurt og interessert seg for kirken og historien rundt! Her var det mye spennende historie som kom til live. Neste helg feirer vi jubilanten Egersund kirke - 400 år!