«To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: ‘Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.’ Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: «Gud, vær meg synder nådig!» Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. «For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.»
Utsagnet om at den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg lavt skal settes høyt, dirrer. I dommen som er bakt inn i lignelsen anerkjennes anstendigheten som finnes i å erkjenne sin egen eksistensielle fattigdom, og motet som finnes i å vedkjenne seg sin avmakt i møte med tro, håp og det å elske. Avmakten i å være menneske med ambivalens, sårbarhet og tvil. Appellen om selvrefleksjon, er ikke til å komme forbi. De som erkjenner sin avmakt viser seg som troende, som håpende og som elskende - rettferdiggjort for Gud - i sin lengsel etter sannhet. I lignelsen ser vi fariseeren som har lukket sin forståelse for hva som står på spill, samtidig som han mener seg hevet over og rettferdiggjort gjennom sin tro og sin egen rettskaffenhet. Fariseeren forviller seg inn i det, som i Jesu munn, vil kalles synd. Han herliggjør seg selv og setter seg til doms over andre. For å kunne dømme konstruerer fariseeren et tydelig skille mellom seg selv og de andre, hvor de andre representerer det som ikke er godt for Gud, mens han selv representerer sannheten, det som er rettferdiggjort for Gud.
I Johannes 9, som blir lest siste søndag i kirkeåret, sier Jesus, «Til dom er jeg kommet til denne verden, så de som ikke ser, skal bli seende, og de som ser, skal bli blinde» I samme tekst tar fariseerne selvgode til orde for at de er «seende» gjennom å spørre «Kanskje vi også er blinde?». Jesus konfronterer dem med deres selvgodhet og gir oss samtidig et handlingsalternativ annerledes enn fordømmelse, undertrykking, maktovergrep og utstøtelse, som fariseerne gjennomgående tyr til - Jesu dom er hinsidig hevn, ubarmhjertighet og vold. «Deres synd blir stående» sier Jesus til fariseerne, og lar dem ikke tilrane seg den dømmende posisjon de ønsker seg.
Vi ser og erfarer at bibelens fortellinger ofte misbrukes til å fordømme, undertrykke og skape skillelinjer mellom seg selv og de andre. De andre som fortjener å bli gjort til skamme eller bli utstøtt.
Men Jesus døde ikke for å gi næring til slikt mørke. Tvert imot. Til dom er jeg kommet til verden, sier Jesus, og det minste i oss kan puste lettet ut. For det minste i oss vet at det er kjærlighet, barmhjertighet og å gjenkjenne ethvert menneske som sin neste, som er lys.