Men jeg har tenkt litt på denne eselfolen som han rir på. Disiplene skulle jo bare gå inn i byen og finne dette eselet. Det virker ganske tilfeldig. Og om noen skulle komme med spørsmål, skulle de bare svare «Herren har bruk for det», og så skulle det gå så bra så.
Men det er jo en ganske merkelig hendelse. Ikke sant? Det høres nesten ut som om politiet eller millitæret skulle rekvirert et kjøretøy. Hvem er det egentlig som har makt og myndighet til å kunne rekvirere kjøretøy? To er nevnt. Ambulanse eller brann kunne sikkert også gjort det. Og skikkelige VIP-folk. Sånn som kongen.
Men var det ikke nettopp det som hente? Jesus var jo kongen! Det er det som er poenget! Ja, Gud selv rekvirerte altså et kjøretøy for sin Sønn. Ikke en Tesla. Ikke en Mercedes. Men en eselfole. Og slik kom Han til Jerusalem. Guds ankomst til oss var ikke tilfeldig, men heller mer gudfeldig og villet. Slik det alltid har vært. Gud velger om og om igjen det vanlige, det som ser lite ut, og av og til svakt, til å være bærere av de største nyhetene vi kan vente oss. Derfor et rekvirert kjøretøy. En eselfole. En ung pike. En forlovet mann. En krybbe. En stall. En alminnelig by på en norsk vestlandskyst. En juleby. Med jenter og gutter. Unge og gamle. Alle rekvirert til å være bærere av et himmelsk budskap også i dag. Gudfeldig.
Tekst og illustrasjon: Leif Wikøren Nilsen