Av Elin Wood
Å skrive unntakstid i dag, når verden allerede har vært i en form for unntakstilstand i nærmere ett år, kjennes rart. For på mange måter har vi kollektivt allerede "fastet".
Tilbaketrukket fra fysisk kontakt, hjemmekontor og hjemmeskole, mer steds bundne og mer i fred med vår egen hverdag. Det rapporteres om dårligere psykisk helse for noen, og bedret psykisk helse for andre.
Og så er kirken på vei inn i en ny "faste", nå? Det er mange andre måter å beskrive fastetiden på. En ørkenvandring, ei bots- og ventetid eller ei pilgrimsferd. Likt for dem alle, er at de beskriver en form for personlig tilbaketrekking i påvente av at noe viktig skal skje - som del av større fellesskap? Noe stort?
Theresa av Avila, skrev i 1577 "Den indre borgen". Hun beskriver i boken en vei, til stadig dypere forening med Gud. Johannes av korset (1542-1591) beskriver også en slik forening, men da gjennom det hellige bryllup som bilde på kontemplasjon i kjærlighet.
Pierre Teilhard de Chardin (1881-1955) skriver i "Det Gudommelige miljø" om Guds rike sin tilsynekomst inni oss.
Er det, det vi kan la skje i fastetiden? Komme Gud i møte, ved stadig å gjenoppdage vår indre kilde. Den indre sannhet om det gode, om Jesus som allerede har merket verden, og finnes skjult til stede i alt.
Gudsriket er som et sennepsfrø. Vi mennesker er som frø, som skatter i jorden. «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.» Kristelighet er ikke alltid det som det gir seg ut for, lærte Jesus oss. Det å ligne og å etterligne Jesus kan være noe helt annet enn det tilsynelatende fromme mennesker mener.
Kan fastetiden være en tid for å gjenoppdage evangeliets sunne stemme i verden, i og utenfor kirkerommene? Slik våren står for dør, og frøene snart starter å spire, vil vår unntakstilstand kunne bli en nødvendig kjærlig hendelse, som lar Kristus komme til syne i alt.
Velsignet fastetid!