Korset i Sokndal har blitt montert som en verdifull gave til felleskapet, fulgt med et ønske om at hver enkelt skal bli minnet på Guds kjærlighet til menneskene, og å følge Jesus, slik korset for mange er et vitne om.
Tidligere i uken var det imidlertid en kommentar på Facebook som berørte meg ekstra dypt, «Jeg får samme frysning på ryggen av korset, som andre ville fått av et kors som var blitt montert opp ned». Kommentaren er sterk og hjerteskjærende og viser en vilje til sårbar sannferdighet, det er vanskelig å ikke bli berørt av. Å kjenne på slike kroppslige reaksjoner knytter seg ofte til vonde erfaringer. Det kan forstås som et tegn og behov for å beskytte seg. Det handler nødvendigvis ikke om at noen er lett krenkbare, slik overskriften i Dalane tidene antyder, men heller hva korset i noen tilfeller har startet å bety.
Forstår vi korset som en eksklusiv markør for noen? Et symbol som trekker skille mellom de som er innenfor eller utenfor, de som kan uttale seg eller ikke, eller er korset et sted alle rettmessig kan snu seg til, med sine liv, sine lidelser og skam? Personlig har spørsmålet «er du kristen?» vekket motstand, fordi svaret ofte har blitt brukt til å skille mellom hvem som anses å høre til eller ikke. Å våge å se hverandre uavhengig av kategorier, med ulike liv og dermed ulike behov, er et Jesu blikk. Det stiller krav til oss alle, om ikke å skape fordommer, stigmatisering, utestengelse og forakt. Når vi nå i neste uke heiser vårt kors tegnede flagg, kan vi forsøke å se hverandre med åpne blikk, slik at det som er knust kan gjøres helt.
Tekst: Elin Wood