Av Per Arne Sandvold
Overgangen til lysere tider betyr ekstra mye i år. For vi lever som naturen et innestengt liv. Den tilsynelatende evige runddansen med uforutsigbare smitteutbrudd, har holdt oss årvåkne et helt år. Vi får aldri fred, og vi vet ikke hvor eller når vi kan bli smittet. Koronaen er usynlig. Frykt, forsiktighet, avstand, spriting av hender, begrensede hjemmeliv og lengsel etter normalen har preget hverdagen. Vi står i fare for å miste den sosiale varmen, og lengter etter frihet. Heldigvis snakket helsedirektøren nylig om fire etapper for gjenåpning av samfunnet. «Gjenåpning»; da er det kanskje håp likevel?
Det er ikke bare vinter og pandemier som kan gi en opplevelse av å være innestengt. Det finnes også blant oss frosne, forhutlede og redde hjerter. Hjerter som er stengt inne av frykt, og som ikke ser noen vei ut. Hjerter som sier «takk, bare bra», hvis noen spør. Hjerter som har mistet håp og framtidstro. Slike hjerter har det ekstra tøft nå, når alle er oppfordret til å holde avstand og helst ikke ha besøk i hjemmet. For hvordan blir livet framover?
Siste søndag i februar var det endelig gudstjeneste igjen. Da sang vi fra salme 734:
«Og endå er det murar oss imellom, og gjennom sprinkelverk vi tøyer hand.
Vårt fangerom er murt av redsle-steinar, og fangeklede er vårt stengde eg.
Guds kjærleik er som stranda og som graset, som vind og vidd og jord og allheims rom»
Kristne skulle bringe videre denne Guds kjærlighet som tiner og åpner opp frosne hjerter. Vi lærer om tro, håp og kjærlighet. Vi blir utfordret av Jesus, Guds egen sønn, til å elske Gud av hele vårt hjerte, hele vår sjel og av all vår forstand, og ikke minst å elske vår neste som oss selv. En slik uforbeholden kjærlighet til både Gud og våre medmennesker blir aktiv når vi tar til oss av Guds ord, ber og lever i fellesskap med hverandre. La oss derfor ta Paulus på ordet slik det står i brevet til Galaterne: «her gjelder bare tro som er virksom i kjærlighet».