Av Per Arne Sandvold
Avisen Vårt land utga i desember 2023 et Advent-magasin. Der leste jeg med interesse hva kardinal Anders Borelius sa om håp. Han er katolsk biskop i Stockholm. Han sier at håp ikke «er en vanlig følelse, en optimisme, men er alltid forent med troen og kjærligheten. De tre er intimt sammenvevde, og skaper en dynamikk som hjelper oss til å se med Guds øyne på verden». Håpet står med andre ord ikke alene for de som kaller seg kristne, men står sammen med troen og kjærligheten. Han sa videre at bibelfortellingene om håp har to retninger: «Den ene handler om å håpe på en ny himmel og jord, der alt blir nytt og dødens grense endelig sprenges». Den andre, sier han, «handler om å gjøre himmelen nærværende på jorden, i den grad vi kan påvirke dette».
Som kristne står vi dermed med en fot på jorden og en i himmelen. Med himmelfoten er vi forankret i håpet om det evige, og med verdensfoten lever vi i fellesskap med hverandre. Vår retning er fastlagt, våre drømmer har et framtidspunkt; de er forankret i noe fast. Troen binder det hele sammen slik det står i Hebreerne: «Troen er et pant på det vi håper. Et bevis for det vi ikke ser».
Håpet ble bragt oss av Jesus. Han som viste oss hvordan vi skulle omgås hverandre, som tok på seg all vår skyld, led døden for oss på korset og sto opp igjen til nytt liv. Han har vist oss veien helt hjem til himmellandet. Det er dette vi håper på, og det er dette håpet vi skal forvalte. For vi kan jo ikke holde et slikt håp for oss selv.
Som kristne tilfører vi verden med dette et utvidet perspektiv, et annerledes håp, som har sin plass på jorda og sitt mål i himmelen. Vi må gjøre alt det vi kan for at dette håpet blir spredt ut og gjort kjent for alle mennesker. Håpet er i budskapet om Jesus og troen på ham. Når vi sprer budskapet om Jesus gjør vi det, fordi vi tror på det. Vi har en relasjon til ham, et hjerteforhold som ligger i oss som vårt åndedrett, vår tenkemåte og vår motivasjon.
En slik motivasjon må finne sitt uttrykk. Det må være en mening med at vi tror. Troen og håpet må ikke bare være for oss selv til internt bruk, men finne utløp i kjærligheten. Vi har i oss muligheten til å bety noe for våre medmennesker. Vi må spørre oss: «Hva er min mulighet?» «Hva kan jeg gjøre?» «Hva kan Gud bruke meg til?» «Hvordan kan jeg gjøre verden til et litt bedre sted?»
For her er ikke tid til å vente og se om ting blir bedre. Gud ordner ikke opp i alt, når han ser at vi kan gjøre mye selv. Han gråter når han ser at vi ødelegger for hverandre. Han gleder seg når kjærligheten han har vist oss, får virke mellom oss. For Han har gitt oss troens fundament, og vist oss troens vei til himmelen. Han har gitt oss Jesus, sin egen Sønn, og Ånden, sitt åndedrett. Dermed har vi redskapene vi trenger til å bringe håp til verden. Et håp som virker i handling, sammen med troen og kjærligheten til noe nytt. «Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke?» (Jes 43,19)
Riktig Godt Nytt år; i tro, håp og kjærlighet.