Seremonien i kirken følger kirkens bestemmelser, og ønsker fra de pårørende som avviker fra den fastlagte liturgien må drøftes med prest og organist. Dette gjelder for de enkelte ledd i seremonien, inkludert utsmykking, symbol og kransepålegging.
Gangen i seremonien
Seremonien starter med preludium (inngangsmusikk), salme, noen innledende ord og en bønn. Etter det framfører presten eller en representant for de pårørende minneord. I begge tilfeller vil det være naturlig å kombinere informasjonen om den avdøde med fortellinger om hva den avdøde har hatt å si for de som sto den avdøde nær. Etter minneordene er det også anledning for andre korte hilsninger, kransepålegging, opplesing.
Etter minneordene er det gjerne en salme eller et musikkinnslag før presten leser fra Bibelen og holder en kort tale ut fra skriftordet. Det blir så bedt en bønn, før alle ber Herrens bønn sammen.
Før postludiet (utgangsmusikken) kan det være et musikkinnslag eller en salme. Ved gravferder blir kista båret ut under postludiet. Det er vanlig at representanter for den nærmeste familien eller venner av avdøde bærer kista (6 personer).
Ved kistebegravelse er det også salmesang, skriftlesing, jordpåkastelse og velsignelsen ved graven. Kisten blir senket – helt ned eller litt ned slik at blomstene på kista er på høyde med bakken. Ved bisettelse for kremasjon skjer jordpåkastelsen i kirken, før kista bæres ut til den ventende bilen. Blomster kan følge med kista, eller legges på graven hvis den allerede er tatt ut (gi beskjed til begravelsesbyrået på forhånd dersom dette er ønskelig).
Retning for sorgen
Gravferden er viktig for en reell følelsesmessig avskjed med den døde. Sammen med en båreandakt og eventuelt det å stelle den døde, kan gravferden gi sørgetiden en god start. Gravferden kan gi sorgen en retning som kan omdanne sorgen til en ressurs i livet til den enkelte. Minneord, kransepålegging, lystenning, skriftlesing og bønner gir de som er med, anledning til å markere gravferden som ei viktig hendelse i familien og vennekretsen.
Musikken i gravferden
Musikken har alltid vært en sentral del av kirkens gravferdsritual. Den uttrykker det som ikke kan sies med ord, og taler til våre følelser. Musikkformidlingen i en gravferd er en omsorgshandling overfor den avdøde og de pårørende. Når vi har mistet en som sto oss nær, er musikken viktig for oss når en verdig gravferd skal utformes. Ofte vil man at den musikken avdøde satte høyt, også blir fremført i gravferden. Andre ganger er det tradisjonen i familien eller lokalsamfunnet som veier tyngst i valget av musikk.
Musikkvalg
Den forrettende prest har ansvar for å vurdere og godkjenne salmer og sanger som ønskes brukt, og presten hjelper gjerne til i valget av salmer. Kirkens kantor/organist skal godkjenne musikken som skal brukes. Kirken er opptatt av at de pårørendes ønsker blir hørt og at man sammen kan lage en verdig gravferd. Kirkens musikere er fagpersoner med gode kunnskaper om musikk, og de har også stor erfaring med hva som fungerer godt i en gravferd. Ofte kan en kirkemusiker gi råd som er med på å høyne kvaliteten på den siste avskjeden. Kontakt med kirkemusikeren på et tidlig tidspunkt kan gi gode løsninger, også ved at kirkemusikeren fremfører levende den musikken som man kjenner fra ferdige innspillinger. Dette vil gi et annerledes lydbilde, men det gir ofte et godt resultat i kirkerommet og til den spesielle handlingen som en gravferd er.
Innspilt musikk
Musikkopplevelser er ofte knyttet til ferdig innspilt musikk og noen pårørende kan ha sterke følelser for bestemte lydinnspillinger. Derfor kommer det fra tid til annen ønsker om å spille musikk fra musikkanlegg i gravferder. Kirkens ordning legger vekt på at det skal være levende musikk, og ofte vil en versjon av denne musikken fremført av kirkemusiker og evt. solist fungere riktig godt. Andre ganger kan det, av ulike årsaker, være vanskelig å få til et tilfredsstillende alternativ. Da kan det, i samråd med organist/kantor, gis anledning til å bruke innspilt musikk som et alternativ til inngangsmusikk, og som en avslutning på minneordene om avdøde.