Tekst: Kristine Lund Almås, undervisningsleder i Glemmen menighet, Kåre Rune Hauge, domprost og Asbjørn Paulsen, kirkeverge i Fredrikstad.
Det er med bekymring vi leser artikkelen om konfirmasjon og pengebruk i Dagsavisen, fra 3. mai. Vår omtanke går ut til alle familier som sliter med å gi sin kjære ungdom, den konfirmasjonsfeiringen de helst ønsker. Vi vil også uttrykke vår beundring for arbeidet BraNok legger ned, for å hjelpe familier i en hardt presset situasjon.
Som Norges største «tilbyder» av konfirmasjon, vil vi tydelig understreke at forbrukspress ikke er vår målsetning med markeringen. Vårt mål er å gi hver ungdom en feiring som viser at de er sett, elsket og satt pris på midt i en vanskelig livsperiode. Uavhengig av hvem de er og hva foreldrene tjener. I våre øyne foregår den store festen i kirken. Og var det opp til oss, kunne hver familie selv bestemme hva de ønsket å gjøre ut av konfirmasjonsdagen videre.
Vil oppfordre til refleksjon
Vi er klar over at virkeligheten ikke nødvendigvis matcher en slik idealisme. Likevel vil vi oppfordre konfirmantforeldre til å reflektere rundt hvordan de kommuniserer om konfirmasjonsdagen. Vi vil oppfordre konfirmantene til å tenke over det samme når de møtes i skolegården – eller på sosiale medier. I kirkens konfirmantopplegg har vi fokus på likeverd, rettferd og hvilke holdninger vi møter hverandre med. Heldigvis hører vi sjelden konfirmantene fremme holdninger som er omtalt i nevnte artikkel, men vi er selvfølgelig klar over at de finnes.
Som kirke vurderer vi stadig hvordan vi kan holde egenandelene for konfirmasjonsåret mest mulig nede. Bør vi redusere tilretteleggingen? Bør vi tilby færre samlinger og kanskje kutte ut leir?
Ungdommen trenger voksne som ser dem
Men, så kommer tallene fra blant annet Ungdata, og de fører til bekymring. Ungdommene våre blir stadig mer stressa, de mister troen på seg selv og håpet for fremtiden blir svakere. Engstelse, uro og stress preger ungdommene, og psykisk uhelse blir en stadig større utfordring. Ungdom selv melder at de ønsker fellesskap, og at de trenger voksne som ser dem og tar dem på alvor.
Vi kan fort tenke at det er lenge siden Covid. Men ungdommen vi får som konfirmanter nå, har hatt hjemmeskole og over tid utviklet et visst digitalt «filter». Det har blant annet ført til at måten man snakker til hverandre på, kan oppleves som tøffere. Noe som videre gir seg utslag i det sosiale samspillet, og det vil ta tid å endre.
Skal kirken da gi konfirmantene et redusert tilbud med færre møtepunkter og mindre voksenkontakt? Vi mener nei. Vi må fremdeles ta oss tid til å møte ungdommene, og kunne tilrettelegge og tilpasse for de som har behov for et annet opplegg. Og vi tror de fleste konfirmantforeldre føler at kirken strekker seg langt for å tilrettelegge, ut fra konfirmantens behov.
Kirken kan hjelpe
Vi har også løsninger for de som finner det vanskelig å betale egenandelene til konfirmasjonsåret. Og de som henvender seg til oss, skal oppleve at det er enkelt å få hjelp. For vi vet at det for mange sitter langt inne å spørre. Så vet vi at den største utgiften trolig kommer i forbindelse med selve festen. Her ønsker vi også å kunne trå til med hjelp, og oppfordrer foreldre som er i en vanskelig situasjon til å kontakte sin menighet. Der jobber det engasjerte ansatte som kanskje kan skaffe lokaler, og i hvert fall bidra med rådgivning.
Forbrukspress kommer ikke bare i forbindelse med konfirmasjon. Vi ser at slikt press er en stadig utfordring i ungdommenes hverdag og fritid. Og foreldre sliter med å innfri «standarder» for hva de kan tilby barna sine når de for eksempel flytter hjemmefra. I gamle dager skulle de hvite konfirmantkappene bidra til å jevne ut ulikhet, og gjøre det mindre synlig hvem som hadde de peneste klærne. Vi håper at dette kan gjelde fremdeles.