Kulturen
Fra gammelt av var gravferden nært knyttet til storfamilien, gården og bygda. Gravferden ble ledet av bygdas lærer, klokker eller ”leser” og gravferden gikk fra gården direkte til kirkegården. Kiste og sørgende var ikke innom selve kirken. Presten trengtes heller ikke, man passet bare på å sette en stolpe i graven, slik at presten, ved en senere anledning, kunne komme og foreta jordfesting,som vi fremdelses kjenner som de tre spadetakene under ritualet. Med sentralisering og industrialisering rundt 1800-1900-tallet ble det etter hvert et økende behov for både gravferdsbyråer og kirkelige seremonier som kunne gjøre en del av de tingene rundt gravferden som storfamilien hadde tatt seg av tidligere. Etter hvert ble sermonien flyttet fra hjemmet til kirken, og i perioder har den sorgen mange har over å miste sin kjære, havnet i bakgrunnen, mens forkynnelsen av frelsen og Guds løfte sto mest sentralt. Dette var også et sentralt poeng allerede fra Martin Luthers tid. Den døde kunne man ikke gjøre mer for, kun håpe, og alle andre skulle holde seg til håpet og troen. Men det viste seg at gravferden også måtte ta mer på alvor avskjeden, sorgen og minnene om den avdøde som fulgte av at et familiemedlem og en venn døde.