Etter at hun første gang tilfeldigvis droppet inn, har hun siden blitt fast gjest.
- Jeg føler meg veldig velkommen her. Så det blir sjelden en bytur uten en visitt innom, sier hun.
Altaværingen som kom til Grimstad i 1982, forteller at hun til å begynne med syntes «bryggekapell» var litt skummelt.
– Du skjønner, jeg har ingen kristen tro. Jeg er humanetiker, så selv om døra sto åpen, gikk jeg alltid forbi lokalene i den gamle busstasjonen. Men så, en vakker solskinnsdag kom det plutselig et skikkelig regnskyll. Det «regna småfinna», som vi sier i Alta. Jeg løp inn i Bryggekapellet for å holde meg tørr, og ble godt mottatt av «vakthavende».
Ofte innom
Det første besøket ble for Marianne en hyggelig smak av kaffe og vafler, og i tillegg en god prat.
- Da var det gjort! Vi snakket til sola kom fram igjen, og jeg kunne gå tørrskodd videre – på byen og i livet. Gå videre, for å komme titt og ofte tilbake, både i sol og regn.
- Hvorfor er du innom så ofte?
- Ja, du kan spørrr… Nå kjenner jeg de fleste som går her. Svært hyggelige folk. Og kapellet ligger jo så lagelig til. Beina går nesten av seg sjøl inn hit.
- Også opp trappa til dagens lokaler i Sorenskrivergården?
- Ja, for meg går det foreløpig greit, men det er synd at ikke alle kan komme inn. Vi er nødt for å få laga det til slik, at også de som er avhengig av rullestol eller ikke er så gode til beins, kan få bli med i dette gode fellesskapet.
Søndagsskole og Kirkeforening
Fellesskapet der Marianne vokste opp i Alta, var et «godt kristent miljø».
- Som barn gikk jeg på søndagsskole både hos pinsevennene og i Den norske kirke. Og ikke minst gikk vi ungan’ på juletrefest. For selv i et miljø med et sterkt læstadiansk preg, var juletrefest skikkelig fest, med stjerner i øya og stjerner i «kortet». Jeg var med på det som skjedde, og på det jeg hørte, forteller hun med et lunt tilbakeblikk.
- Da vi kom tilbake til et nedbrent Alta etter evakueringen under krigen, var kirken en av få bygninger som fortsatt sto.
- Da ble jeg også med i «Kirkeforeningen», som den unge prestefrua drev. Der gikk vi ungan’ husan’ imellom og solgte lodd for å få inn penger til ny døpefont.
Skremt av aftenbønnen
Marianne ble konfirmert og gikk til alters.
- Ja, selv om jeg ikke trodde så mye på det. Det skyldtes nok en skjellsettende opplevelse litt tidligere. Da jeg var liten, ba min mor alltid aftenbønn med meg:
«Når jeg legger meg til hvile,
tretten engler om meg står.
Tvende ved min høyre smiler,
tvende til min venstre går,
to på vakt ved hodeputen,
to ved foten dessforuten,
to meg dekker,
to meg vekker,
en meg viser
alle himlens paradiser.»
Det var da det plutselig skjedde. En kveld ble aftenbønnen en spesiell og skremmende opplevelse for Marianne.
- Jeg ble redd. Redd for alle disse englan’. Jeg gjemte meg under dyna til bønnen var over. Da jeg tittet opp igjen, var det ingen engler å se. Men jeg følte de var rundt omkring meg allikevel. Jeg spurte min eldre bror hvor englene var. Han sa det var bare tull. Jeg måtte ikke tro på slikt. Og hvordan det ble og ikke ble; etterhvert ble det ingen kristen tro hos meg. Men jeg er jo døpt og konfirmert, da, smiler hun.
Bryggekapell i kjelleren?
- Forresten, skal Bryggekapellet flytte ned i kjelleren, spør hun. Ryktene har gått. Flere av dagens kaffedrikkere hiver seg på.
- Skal det bli restaurant her?
- Skal Bryggekapellet ned i kjelleren?
- Blir ikke det trangt og kaldt og guffent?
Skepsis er å spore. Men også kreativitet.
- I kjelleren? Det kan sikkert bli flott. Som en lun italiensk grotte. Og kanskje med litt større vinduer, hvis de senker terrenget på utsiden.
- Og med en gammel fengselscelle eller to, omgjort til bønnecelle eller stillerom.
- Og i hvert fall med en helt nødvendig inngang for rullestolbrukere.
- Og hvis det ikke blir restaurant, kan vel kapellet fortsatt bli her, spørres det.
En av de «moderne» søker opp Grimstad kommune på Iphonen.
- «Sak 17/147. Forslag til ny bruk av Sorenskrivergården». Her står det noe:
«Dersom menighetene fortsatt skal drive bryggekapell i Sorenskrivergården, bør det legges til rette for dette i kjelleren.»
- Hva tenker du, Marianne?
- Jeg tenker at det ikke er så farlig med oppe eller nede. Det viktigste er at Bryggekapellet fortsatt blir i denne gamle, flotte bygningen, som ligger så lagelig til. Åpent for alle, uansett livssyn, uansett hvilken tro eller ikke-tro vi har. Jeg liker alle folkan’ her. Dette er et godt pusterom.
Stein Gjulem
