Jeg snublet midt på byens torg, slo meg, og selv om buksekneet var hullete med blod på var min første tanke:» hvem så meg?» Hvem ble vitne til min klossethet og ydmykelse?
Smertene og skadene ble ikke hovedfokus, jeg som alltid gikk oppreist lå nå nede, synlig.
Når den vellykkede faller blir fallet ofte stort.
Men sårbarhet er ingen skam.
La oss snuble mer!
Slik at andre kan se oss og komme til med hjelp.
Sår kan forbindes og leges,
Hender og armer kan reise opp og bære.
Ingen kan skjule seg for universets Herre. For ham har vi lik verdi.
Vi trenger heller ikke skjule våre nederlag for hverandre. Vi er i samme båt.
Guds navn er «Den som ser meg».
Han ser ydmykelser og sår.
Han gir nåde til den som falt.
Han gir nåde til den som strekker ut sin hånd.
Jesus ser forbi fasader av vellykkethet, han lar seg ikke imponere av prestasjoner.
Gud står den stolte imot, men den ydmyke gir han nåde. Jakob 4:6
Evy A. Nedrum, diakoniarbeider