Å lese mellom linjene i bibeltekstene våre er ofte spennende.
Tar man seg litt tid kan man iblant fornemme stemninger i fortellingene, og mellom ordene finne egne tanker. Jeg aner noe i denne kjente og rike teksten fra Markus 2:1-12, om den lamme mannen som noen menn bar på en båre. De ville bringe han til huset hvor Jesus var i håp om at mannen kunne få legemlig hjelp. De kom ikke fram, det var trengsel foran inngangen fordi alle ville inn å høre denne merkelige profeten utlegge skriftene. I de dager var Jesus en av de populære som trakk mengder av folk til seg, ryktet om han spredte seg og alle ville høre. Disse oppfinnsomme og uredde mennene hadde stor omsorg for den de hadde på båren, de kom seg opp på taket, leser vi, brøt opp et hull i taket og firte så mannen ned foran Jesu føtter. Jeg forstår at dette var den eneste ledige plassen i det lokalet. Foran Jesu føtter. Herlighet for en hendelse! Og hjelperne, det virker som om de var mannens venner, fikk ikke plass selv (om de ikke hoppet ned gjennom taket, men det sier fortellingen ingenting om). De utførte sin oppgave og det kostet både fysisk slit og stor risiko.
Bare tanken på disse djerve menn kan bli en hel studie om man tar seg litt tid, for hva tenkte folk når de så dem der oppe på taket med en funksjonshemmet mann? Var det ingen som prøvde å hindre det hærverket de startet? Hvor uselviske var de i sin handling? Kanskje ville de vise Jesus hvor gode og barmhjertige de var mot en som var hjelpeløs? Hvilken motivasjon drev dem egentlig? Og hva med følelsene til han som lå på båren idet han fikk alles øyne på seg? Tenkte han på det ødelagte taket og hvem som var ansvarlig for kostnadene ved en reparasjon? Og, var det han selv eller vennene som fant på denne handlingen? Ville han fram til Jesus? Det finnes jo situasjoner hvor man helst vil være usynlig, kanskje var det slik for denne mannen den dagen, det kan jo ikke jeg vite, men jeg har lov til å forestille meg det i min bibellesning.
Det er så mye man møter i en slik tekst, jeg ser for meg menneskemengden utenfor døra. Alle de som trengte seg på for å få med seg happeningen uten sideblikk på de andre som også ville fram.
Jeg, Megesen i Egoveien var også der i den gamle tiden da dette hente.
Tenk at disse folkene som var så opptatt med å søke Jesus var de samme som hindret en lidende stakkar i å nå fram til helbredelse, frihet og fred.
Heldigvis for mannen hadde han disse hjelperne som ikke gav opp oppdraget med å føre han helt fram til frelseren. Helt fram foran hans føtter, selv ble de igjen i høyden, oppå taket. Der ble deres tro anerkjent av Jesus, som på grunn av at de demonterte et hustak, utførte et under foran alles øyne. Mannen ble helbredet, først i sjela, og etterpå tok han senga si under armen og spaserte ut på egne ben (da gav folk han vei ut av huset).
Skulle vært artig og kjent til navnene på mennene, kanskje har de samme navn som noen jeg kjenner som i 2022 prøver å hjelpe lidende helt fram til Jesus?
Men Jeg Megesen i Egoveien er ikke død, dessverre.
Dette tenkte jeg på når jeg leste denne teksten i dag.
Evy A. Nedrum