Vi hadde ordna julekrybbe, med engel, gjeter, lam, kamel og vismenn med gaver, Josef og Maria, og et inderlig nusselig jesusbarn.
Vi hadde repetert hvem de ulike folkene er, der inne under det skrøpelige stalltaket.
Så sang vi et par vers av «Jeg er så glad hver julekveld». Den er fin og enkel.
Da spør han, femåringen:
- Men hvorfor gjorde han det, da? Hvorfor kom han fra himlens høye slott, ned til vår arme jord?
– Vet du hva «arme jord» betyr, forresten?
- Nei?
– Det betyr stakkars, eller fattig. Det er ikke vanlig å bli født i en stall eller fjøs, det er for dyr, vet du.
- Ja. Men hvorfor kom han?
- Joo, altså det henger sammen med påska. Og det er ei anna historie...egentlig. Han søte lille tassen der kom på spesialoppdrag fra Gud.
- Så jeg får ikke høre resten av historia før PÅSKE!!
- Hmmm…joo...selve julefortellinga har ikke noen slutt.. den fortsetter hele jula, og utover det nye året...for hver dag så vokste lille Jesus, og akkurat DET er VELDIG viktig!
- At han vokste? Det gjør jo alle?!
- Men han som var sønnen til Gud, og kom fra himlens høye slott, han lærte helt spesielle ting, som han ikke hadde kunnet lært der oppe i himmelslottet. Han lærte hvordan det er å være MENNESKE! Å ha en menneskekropp, og være begrensa, slik som vi er, så vi ikke vet alt...Derfor blir vi redde. Lille Jesus måtte gråte. Han måtte få bytta bæsjebleier av Maria, og han måtte få plaster på kneet når han slo seg…Eller på fingeren når Josef seinere skulle lære han å snekre.
- Hm...Det er litt rart.
- Ja! Det er derfor Jesus vet hvordan VI har det! Når vi er lei oss, og redde, eller ensomme. Han har kjent akkurat det samme. Fordi han kom frivillig fra himlens høye slott ned til vår arme jord.
- Fint! Det var derfor! Okei!
- Neste vers er sånn: "Nå bor han høyt i himmelrik, han er Guds egen sønn, men husker alltid på de små, og hører deres bønn.» Det er det som er så fint! Jesus er ikke bare et stykke julepynt, han. Han kan vi be kveldsbønn til, hele året.
- Najs.
- Ja. Veldig.
Solgunn Jensen