Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.
Det skrev Hans Børli i et av sine dikt. Og det er sant. Og samtidig er det en evighet i det gode møtet oss mennesker imellom. Det skaper minner vi kan ta med oss for alltid. Halldis Moren Vesaas skrev også gjerne om de mellommenneskelige møtene:
Du går fram til mi inste grind
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.
Det er lett å sitte og vente på at andre skal ta initiativ. Det er så mye enklere å smile tilbake når noen først smiler til deg, eller gi en hyggelig kommentar i retur. Og likevel er det dette å våge å være den første til å vise vennlighet. Responsen fra andre kan gjøre det mange ganger verdt det. Vesaas fortsetter:
Så lenge eg veit du vil kome iblant
som no over knastrandre grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.
I det mellommenneskelige møter vi ikke bare den andre. Det gjør også at vi kan være hjemme i oss selv.
Som mennesker kan vi søke lykke i å skaffe oss ting, å reise eller noe som skal skje med oss. Men er det ikke de små oppmerksomhetene og enkle vennlighetene overfor andre som egentlig utgjør summen av livets lykke? Enkelte hevder vi heller bør søke mening i livet, enn lykke i livet. For når vi søker lykken alene kan den bli som det berømmelige glatte såpestykket. Men når vi gjør det som er godt og meningsfylt, kan lykken følge med.
I Matt 7,12 formulerer Jesus den gylne regel: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem.» Vi mennesker har et språk som er mer universelt enn engelsk eller noen andre språk, og det er vennlighet og medmenneskelighet. Stort sett uavhengig språk, kultur og bakgrunn kan vi forstå et smil, en gjestmildhet og vennlighet.
Kanskje dette er en god dag eller god uke til å vise noen en liten oppmerksomhet eller enkel vennlighet?
Kenneth Bergland er pastor i Syvendedags Adventistkirkene i Vesterålen.