Merka med det gode tegnet!
Det gode tegnet med de goda orda får vi når gudstjenesten går mot slutten. Det er velsignelsen. Da lyses den Et ønske lyder: At Gud må få velsigne oss og bevare oss, og at hans ansikt og åsyn må lyse over oss og gi oss fred. Samtidig gjør presten korsets tegn og «sender det ut» over menigheten.
Fikk det i dåpen
Første gang vi «fikk» dette tegnet, korstegnet, var da vi ble døpt. Da ble vi reint kroppslig tegna med det. Sjøl var jeg som prest alltid pin-nøye med å berøre direkte den som ble døpt. Det var et indre og et ytre vitnesbyrd om at den døpte fra da av skulle tilhøre og tro på Jesus.
Og når velsignelsen seinere lyder, utfører presten korsets tegn som det gode tegnet. Det skal minne oss om at vi fortsatt tilhører Jesus og tror på ham. Det er det vi «får». Men hvordan mottar vi det? Hvordan blir det «vårt»?
Nesten slutta å «svare»?
Rettnok synger vi «Amen» (det betyr: «Sant og visst»!) stående etter at velsignelsen er lyst. Vi gir den vår egen tilslutning. Men det blir som oftest «bare» med det.
Den «klassiske» måten å svare på, var i samme stund å gjøre korsets tegn på seg sjøl. Gjør jeg det, er det et tegn på at jeg sjøl også med min kropp har tilegna meg velsignelsen og gjort den til min. Som mennesker skapt i Guds bilde må vi ikke glømme at vi er kropp, ikke bare sjel og ånd. Det kroppslige skal ha plass i vår gudsdyrkelse.
Men «vi» har holdt opp med dette i hvert fall de siste par hundre år. Da noen få av oss begynte å praktisere det på midten av sekstitallet, ble vi sett på som «rare». Det var noe man ikke skulle gjøre! Det var «kattålsk». Det var farlig. Som om det «kattålske» bare sitter i gestene og ikke i teologien!
Ikke farlig.
I dag kan vi ikke så sjelden se det i bruk, men bare hos noen få. Altfor få «tør». Men det er ikke farlig. Det er ikke uluthersk. Det er faktisk anbefalt av at Luther i hans lille katekisme. Det er ikke komplisert.
Mens jeg gjør det, kan jeg si til meg sjøl:
«Jeg tilhører Jesus. Han er glad i meg!»
Verre er det ikke!
Farligere er det ikke!
Vanskeligere er det ikke!
Hvorfor ikke gjøre det, da?
av Olav Holten