Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje
Slik åpner Olav H. Hauge det siste diktet i diktsamlingen fra 1966, i diktet som senere har blitt kalt Norges beste gjennom alle tider. Hvorfor er det så godt? Er det ikke fordi det setter ord på noe så dypt og allment? Vi kan møte fremtiden med freidig mot eller bange anelser, men felles for oss ligger det gjerne en lengsel etter at “noe vidunderlig skal skje”.
Vi drømmer om noe godt, noe bedre. Vi går på skole eller arbeid i et håp om å komme et steg videre i dag—om å gjøre morgendagen bedre. Vi drømmer om at noen skal banke på døren, eller bare si hei idet de passerer oss. Vi drømmer om ferier med familie og venner som kan gi et avbrekk i hverdagen. Vi drømmer om barn eller barnebarn, eller bare tid sammen med dem vi allerede har. Vi kan drømme om å skaffe oss bare litt til. Vi pusser opp der vi bor fordi vi kan gjøre det triveligere rundt oss. Eller kanskje vi bare drømmer om litt fred og sinnsro, som visstnok preget Hauge da hans skrev dette diktet. Er ikke mye av det vi gjør gjennom en dag drevet av en lengsel og drøm?
Noen har hevdet at ordet for ‘person’ i Bibelen, det hebraiske nephesh, opprinnelig ble brukt om svelget og halsen. Med andre ord, er en person det sultne menneske. Paulus Svendsen skrev at “ingen behøver forkynne lengsel; den trenger ingen misjonær.” Og vi trenger ikke minne hverandre på hva vi kan frykte for i fremtiden. Vi håper det beste vil skje, og ikke det verste.
Åp 21,3–4 sier noe om både det som vil være i fremtiden og det som ikke vil være der:
Se, Guds bolig er hos menneskene.
Han skal bo hos dem,
og de skal være hans folk,
og Gud selv skal være hos dem.
Han skal være deres Gud.
Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne,
og døden skal ikke være mer,
heller ikke sorg eller skrik eller smerte.
For det som en gang var, er borte.
Kenneth Bergland er pastor i Syvendedags Adventistkirkene i Vesterålen.