Det var Maria Magdalena som fikk dette spørsmålet. Hun stod ved en åpnet grav og gråt fordi den døde som var lagt der var borte.
Maria visste hvem hun lette etter og ga et direkte svar på spørsmålet: «Jeg leter etter min Herre.»
Det var flere som var døde og gravlagte, i alle fall hadde hun sett to som døde side om side av Jesus, men hun lette ikke etter dem. Hun hadde ikke tenkt på å stelle deres graver, hennes tårer gjaldt bare en eneste person. I neste øyeblikk kjenner hun ham igjen, han hun tror er gartneren er en annen. Han er den hun leter etter.
Den som leter han finner, det er Jesu løftesord som ble stadfestet for Maria denne dagen.
Noen spurte om hvorfor hun lette etter den levende blant de døde?
Det spørsmålet er like aktuelt i dag. Det finnes så mange åndelige retninger som inviterer til mengder av tilbud som skal gi fred og indre harmoni. Om man ikke vet hva man leter etter kan det bli et jag, en shopping på veien mot det ukjente. Noen føres inn i destruktive handlinger og miljøer, andre liker å eksperimentere i den åndelige verden. Spenningen av å oppleve nye ting er ofte drivkraften.
Maria visste hvem hun lette etter. Lengselen drev henne mot han som hadde møtt henne med tilgivelse, verdighet og framtidshåp. Hun kjente til noe hun ikke ville slippe, koste hva det koste ville. Hun gikk alene til et farlig sted for å være hos ham selv om han var død.
Hun hadde hørt ham utlegge skriftene, derfor kjente hun til sannheten om ham og hun visste hvem hun ville tro på. Et nytt møte med ham gav ny glede, sang og jubel inn i hennes tilværelse.
Det gamle budskapet om tilgivelse, synd og nåde er like kraftfullt nå som da Maria møtte den oppstandne Kristus. Ingen trenger å lete etter den levende blant de døde lengre. Han ønsker å åpne skriftene for oss slik at vi kan forstå, slik at bibelordet blir til åpenbaring for oss, da blir det gamle ordet personlig og gir oss framtid og håp.
Vi fant ham som vi lette etter!
Johannes evangelium kap.20
Evy. A. Nedrum