For 50 år siden avsluttet jeg et skoleår på en folkehøyskole på Vestlandet. Det er helt utrolig at det er så lenge siden. Denne helga skal vi ha jubileumstreff. De aller fleste har jeg ikke truffet på alle disse årene. Hvordan har vi endret oss? Vil vi kjenne hverandre? Hvordan har verden endret seg og hvordan har jeg selv endret meg.
Som 18-åring var jeg nok både optimistisk og spent på framtida. Spent på utdanning, jobb og familie. Jeg var nok i utgangspunktet en trygg ungdom som likevel var usikker på mange ting. Mitt forhold til Gud var også av de ting som var litt usikkert. Mye har selvsagt endret seg på 50 år. Personlig utvikling skjer i møte med alle erfaringer, opplevelser og utfordringer jeg har møtt i disse årene. Det meste er knyttet til mennesker jeg har hatt et forhold til eller som jeg har møtt på forskjellig vis.
Vi opplever alle at ting forandres gjennom livet, på samme måten som samfunnet endrer seg. Vi får stadig mer kunnskap og den teknologiske utvikling går sin gang. Klimautfordringene var fraværende i debatten i 1972. I dag er det en viktig utfordring for hver enkelt av oss, men ikke minst for verdens ledere og politikere.
Mitt forhold til Gud har også gjennomgått en utvikling, og det er særlig på ett vesentlig punkt. Som 18-åring var jeg nok mest opptatt av hva jeg trodde om Gud. Jeg var usikker på om jeg trodde på Gud. I dag er jeg blitt klar over at det viktigste er hans forhold til meg. Jeg er ikke så opptatt av hva jeg kan og bør gjøre for å ha et rett forhold til Ham, men mest opptatt av hva Gud har gjort for meg og hva han, gjennom Jesu død og oppstandelse, har gitt meg. Jeg har hatt en utvikling som har flyttet blikket fra meg selv til Jesus.
En salme av Vilhelm Birkedal som ikke er kommet med i den siste salmeboken, sier noe om dette; «Jeg så ham som barn med det solrike øye...». Slik starter salmen. Gjennom versene skildres oppvekst endrede holdningene. Han opplevde både kamper og usikkerhet i troen. Som eldre kom han til en ny erkjennelse; «Først da fikk jeg sagt ham hva før jeg ei visste, at han er den første og han er den siste».
I mitt gudsforhold er det ikke så viktig hva jeg selv mener og gjør. Det viktigste er hva Gud har gjort, og gjør, for meg. Slik sier Paulus det i brevet til Fillipperne; «Og jeg er trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag».
Gunnar T. Sandvin