Så er året 2021 forbi.
Ettertanker i årsskiftet ble over personer jeg møtte og det de fortalte.
Mange menneskemøter ble det, tross pandemi og uker med nedstenging og isolasjon.
Nye bekjentskaper og gamle venner, alle disse hverdagsmøter som beriker arbeidsdagen og livet. Å få et blikk inn i andres livshistorier er med på å gi min hverdag mening.
Den unge flyktningen fra Syria for eksempel. Alene, redd, blakk og utsultet i et skogholt i fremmed land. Da roper han til Gud i sin nød. En liten gutt kommer forbi med en stor nistepakke som han gir til min venn. En opplevelse så mektig at den ikke blir fortalt til så mange, men jeg fikk høre den. Mannen fikk krefter og nytt mot og kom seg videre.
Eller min nye venn nordfra som holdt på å omkomme i en kajakkulykke. Alene i iskaldt vann kjempet han sitt livs kamp. Tanken på barnebarna han ville se vokse opp gav kjempekrefter og utholdenhet. Å få lytte til opplevelsen bare dager etterpå var sterkt og gav en forståelse av denne mannens liv og livsmot. Han så døden i hvitøyet, derfor var hans glede over flere levedager så merkbar.
Dette er to av mange historier som berører.
Likevel, det sterkeste inntrykket er av den gamle mannen i rullestol. Han viste meg sine hender og et merke på sin venstre tommel. En dyp grop der hvor tomlene krysser hverandre når man folder hendene sammen. «Dette er mitt merke på de timer jeg sitter med follede hender i bønn og takk til min himmelske Far.»
En utslitt tommel som et bønnens tegn, jeg vet at det merket også har inneholdt forbønn for meg og mange andre.
Og det merket minner meg om en annen som har en voldsom livshistorie å fortelle. Han har naglemerker i sine hender. Jesus Kristus som ber for sine. Han ber slik: «Far, Jeg vil at også de som Du har gitt Meg, skal være hos Meg der Jeg er, og at de kan se Min herlighet, den som Du har gitt Meg.»
Joh.17:24
Godt nyttår!
Evy A. Nedrum