Nei dette er ikke reklame for dekkbeis. Ikke for noen ny genial universalforsikring heller.
Vi som bor i Norge, og i Vesterålen, vi har det jo greit, til og med når virus herjer i verden.
Men vi har det jo ofte fryktelig travelt, da.
Etter at jobb er i boks, er det oppussing, trening, småbarnstid, og sosialt liv med og uten skjerm.
Men vi er ikke vaksinerte mot tomhet.
Den følelsen som kommer når vi kan velge akkurat som vi vil, men likevel føler uro inni oss.
Ikke er vi vaksinerte mot ensomhet heller.
Som kan snike seg inn hos noen hver, uansett antall venner på sosiale medier.
Eller meningsløshet. Samme hvor mye vi klarer å skaffe oss alt vi kan tenke oss.
Av både statussymboler og renommé.
Det skjer av og til at vi må stoppe opp og tenke litt, midt i jaget, i hverdagsliv og medieinntrykk.
Det kan være sykdom, eller at vi hører om andres ulykker.
Da kommer den vage tanken.
Den er omtrent sånn: "Det må jo være noe mer? Noe varig. Bak alt staffasjen?»
Det blir så alt for liten tid, i vår hektiske vestlige hverdag, til å tenke på mer enn det materielle.
(Og det virtuelle) Jo rikere vi blir, jo flere hjelpemidler vi har, jo mindre tid har vi.
Rett ut sagt, så har Jesus et bra tilbud;
I Matt 11,28 sier han: «Kom til meg, alle dere som strever og har tunge byrder. Jeg vil gi dere hvile»
Så om noen har sagt at kristen tro bare er påbud, begrensninger, og ikke noe gøy - De har lurt deg.
Da er det på sin plass å minne om en barnesang, siden det enkle virkelig ofte er det beste.
JEG GÅR IKKE ENSOM HER
«Jeg går ikke ensom her, for Jesus han har sagt:
Jeg er med deg, alle dager, alle dager.
Jeg er med deg, inntil verdens slutt»
Av Solgunn Jensen