Englesangen (Luk 2,14) over Betlehem julenatt (når den nå enn måtte ha vært på året) har en sentral plass i vår gudstjeneste. I dag synger vi:
«Ære være Gud i det høyeste
og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i».
Vi har også inntil nylig hatt en annen variant. Den lyder slik:
«--blant mennesker som har Guds velbehag».
Altså: to-ledda.
Før – før 1977 – sang vi:
«Ære være Gud i det høieste
og fred på jorden
i mennesker hans velbehag»
Altså tre-ledda, men nærmere den latinske versjonen.
Den greske versjonen ligger nærmere slik vi synger det i dag.
Direkte i oversatt fra gresk blir det noe i retning av dette;
«Ære i det høyeste for Gud,
og på jord fred
blant gledes- eller velbehagsmennesker».
Det har vært innvendiger mot de nyeste versjonene fordi de tilsynelatende innsnevrer forståelsen av hvor Guds glede eller velbehag er: bare blant dem som han fred med Gud, eller: generelt bland menneskene?
Basert på den greske grunnteksten, er begge versjonene språklig sett mulige og forsvarlige. Vi må da velge!
Jeg foretrekker dagens versjon, den toleddede, som den beste, basert på grunnteksten. Men den må ikke tolkes for snevert. Det fører galt av sted.
Jeg drister meg til å komme med følgende parafrase, ikke som en oversettelse, men som en omskrivning:
«Ære til Gud i det høyeste og fred på jorden, blant menneskene er Guds glede (på grunn av Jesus)».
Jeg forsøker altså å forene det beste fra de tre-leddede og to-leddede versjonene.
Dette:
Et lite innblikk i hvilke utfordringer bibeloversetterne står overfor!
Og til refleksjon over hva det er vi lovpriser Gud for i gudstjenesten!
Det kan jo være greitt å vite!
Olav Holten