I en litt underlig historie fra Matteus-evangeliet refser Jesus disiplene for at de ikke var i stand til å hjelpe en gutt med psykiske lidelser. Jesus griper inn og gjør gutten på mirakuløst vis frisk. Etterpå, når disiplene kommer alene med Jesus, sier han at de hadde for lite tro: «Sannelig, jeg sier dere: Om dere har tro som et sennepsfrø, kan dere si til dette fjellet: ‘Flytt deg herfra og dit’ – og det skal flytte seg, og ingenting skal være umulig for dere.» (Matt 17, 20).
Hva slags tro er det egentlig Jesus snakker om her? Er det en slags superkraft som kan velte rundt på naturlovene? Det kan i alle fall virke som evangelistene vil vise at Jesus, Guds sønn, er sterkere enn naturens krefter. Andre ganger er det en storm som må gi seg (Luk 8), eller et litt uheldig fikentre som får unngjelde for Jesu vrede (Matt 21).
Det kan ikke legges skjul på at ny-testamentet forteller om en rekke overnaturlige hendelser som inntraff der Jeus gikk, og hos de første kristne. Men å flytte på et fjell var vel ikke en særlig nyttig ting å gjøre, med mindre man skulle legge en vei gjennom det eller komme forbi med en hær.
Jesus var verken en hærfører eller en byplanlegger. Han var derimot kjent for å bruke lignelser når han fortalte. Det er historier som gir seg ut for å handle om en ting, mens de samtidig handler om noe annet. Lest som en lignelse vil det å flytte et fjell innebære å overkomme en hindring som er så stor at den virker nærmest umulig.
Disiplene hadde gitt opp å hjelpe den psykiske syke gutten. Men «for Gud er alt mulig» (Matt 19, 26), og det synes også å være Jesu poeng.
Å tro er noe vi mennesker gjør hele tiden, og på mange måter legger troa vår premissene for det vi er i stand til. Dersom en fotballspiller ikke tror at laget hans – eller hennes – er i stand til å slå motstanderlaget, har det heller ingen hensikt å jobbe helhjertet på banen for at laget skal vinne. Når vi mister troa på at det er noe vits i å kjempe, slutter vi også å prøve.
I motsatt fall skaper tro forandring. Den israelske historikeren Yuval Noah Harari har skrevet bestselgeren Sapiens – en kort historie om menneskeheten. Her hevder han at det som gjorde sapiens i stand til å utkonkurrere alle andre menneskearter og dominere jorden overalt i dag særlig skyldes én ting: Vår evne til å lage historier som forener oss.
Opp gjennom tidene har menneskene forestilt seg guder i naturen, på jorden eller i himmelen, verdier som rettferdighet eller lydighet og idéer som demokratiet eller kapitalisme. Harari mener at det er de felles historiene og forestillingsevnen som er menneskets superkraft.
Denne superkraften har gjort oss i stand til å samarbeide i mye større antall og med langt større makt enn noen andre levende samfunn i planetens historie.
Når vi tror på noe, samler det oss. For eksempel er troa på nasjonalstaten avgjørende for at mennesker er villige til å gå i krig og dø for fedrelandet. Ifølge Harari er det forestillingen om evig økonomisk vekst som er den viktigste historien i dag, og som forener menneskeheten på tvers av alle andre verdier og livssyn.
Penger virker å være viktigere for folk flest i dag enn Gud.
Selv om Harari er ateist og mener religionenes tro er vrangforestillinger, har han et veldig interessant poeng i det at historiene vi tror på er felles. Det er noe vi gjør sammen.
Blant kristne i vesten i dag er det stadig mer vanlig at troa blir oppfattet som noe privat og personlig, som en helst skal holde for seg selv. Mange som er oppvokst i kontakt med et kristent miljø føler som voksne at de ikke har en sterk nok tro til å gå i en menighet eller dele troa med andre.
Men Bibelen forteller at tro er noe som skjer i fellesskap. Å være tro(fast) er å holde sammen. Etter at Jesus døde og stod opp igjen, levde disiplene og de første kristne sammen i et tett fellesskap.
Bibel, bønn og fellesskap var avgjørende for at Guds rike skulle komme, i form av en verdensomspennende kristen vekkelse. Denne vekkelsen pågår fremdeles idag. Der troshistorier deles oppstår det stadig nye fellesskap av troende.
Forstått på denne måten kan vi si at tro er mer et valg vi gjør, enn en fast, hellig, intellektuell overbevisning. Lignelsen med det bitte lille sennepsfrøet som blir til et stort tre kan være gode ord for de av oss som ikke alltid helt føler at troa er sterk nok til å flytte fjell.
Les:
Spørsmål til ettertanke eller samtale
Bibeltekstene:
- Hva tenker du på når du leser disse tekstene?
- Hva sier disse to tekstene om tro og fellesskap?
- Hva mener Paulus med at kraften skal være fra Gud, ikke fra oss selv?
- Hvem eller hva kan menes med «troens Ånd»?
Meg, oss og troa:
- Opplever du å tilhøre et trosfellesskap eller har du tidligere erfaringer fra det?
- Kunne du ønske å tilhøre et fellesskap? Hvorfor/hvorfor ikke?
- Hva slags historier om tro har du fått som barn/ungdom/voksen?
- Hvilken rolle har fellesskapet spilt for din tro/tvil?
Forslag til bønn:
- Be om at alle som ønsker det må få tilhøre et fellesskap
- Be for de store trosfellesskapene og de små
- Be om at troa skal bli en kraft i livet ditt
- Be om at Gud styrker troa i fellesskapene våre
Videre fordypning:
Les Joh 14. Hva slags fellesskap er det Jesus har med Far? På hvilken måte forteller denne teksten noe om tro, angst, tillit og fred?
Les om hva vi tror på i Den norske kirkes trosbekjennelser. Hva skjer om du bytter ut ordet «jeg» med «vi»? Sammenlign evt. med Pave Paul VIs trosbekjennelser i den katolske kirke.
Jon Olav Sørhaug (CC-by-nc) 2023.