Man blir litt ettertenksom når man har feiret Eid med ca. 1000 mennesker og spist middag med et par hundre syrere som nylig har ankommet Norge.
Jeg hadde blitt bedt om å holde "en hilsen" i moskeen, men jeg var ikke forbredt på mitt publikum, 200 folk som feiret høytidsdagen langt fra sine kjære. Derfor fant jeg ut at manus måtte forbli i lomma (passet liksom ikke) og at jeg heller måtte snakke om den situasjonen de opplever og som jeg vet lite om (en dristig idé): høytidene som dager man vanligvis feirer med de nærmeste og opplevelsen man kanskje har når det ikke er mulig og de befinner seg på utrygge plasser. Det gjorde inntrykk å snakke om noe jeg bare kan forestille meg og se at det likevel gav en hvis mening. Det er kanskje noe gjenkjennelig i det menneskelige?
Mens jeg spiste sammen med en elektriker, engelsklærer, skipsnavigatør, imam, sykepleir og computer scientist (hva heter det på norsk egentlig?) slo det meg i all enkelhet at: folk er folk og at det er en dyp, dyp sannhet i det. Akkurat disse folka, som kanskje trodde at jeg har mer innflytelse enn jeg faktisk har, ba meg om å takke det norske folket for å ha tatt dem imot. Nå håper jeg de snart blir tatt imot med en jobb som står i stil med den utdannelsen de har, at de opplever fred og en gang snart kan feire en høytidsdag sammen med sine nærmeste.
Eid mubarak kan bety velsinget glede. Jeg gikk ut av moskeen ikledd presteskjorta, gikk 20 meter, møtte en mann med langt skjegg og hvit kjortel med opphav fra Afrika. Han løftet sin hånd, sa Eid mubarak og vi gav hverandre en god gammeldags "high five" før han gikk inn i sin moské og jeg til min kirke. Det er akkurat en slik velsignet glede verden trenger mere av.