For meg er påska livsviktig. Den har i seg alle de høydene og dybdene jeg opplever inni meg og som jeg daglig ser rundt meg i verden: dele et måltid sammen, felleskap, oppleve at venner snur ryggen til, svik, håp, lidelse som ikke er til å bære, sorg og så kanskje et glimt av håp, livet som er sterkere enn døden. Kjærlighet.
I påska følger vi Jesus dag for dag. Torsdag kveld deler han brød og vin med vennene sine for siste gang. Nattverd som betyr kveldsmåltid, feirer vi til minne om den kvelden. Senere på natta blir han pågrepet av romerske soldater. Judas avslører mot betaling, hvem Jesus er med et kyss.
På langfredag blir Jesus tatt til forhør og hengt på et kors, datidens tortur -og henrettelsesinstrument. I år møtes de av oss som vil klokka fire på Oslo S. Vi vil bære et stort kors gjennom gatene i solidaritet med alle som i lider og opplever urett. Vi ender opp i Trefoldighetskirken og lytter til påsketoner fra New Orleans.
Lørdag klokka ett, dagen midt i mellom, urframfører fire forfattere påske og pasjonstekster på Mariakirkeruinen i Gamle Oslo.
Og så, det aller merkeligste, på søndagsmorgen: Når kvinnene kommer til Jesu grav er steinen velta bort. En engel seier: ”Frykt ikke!” Jesus har stått opp. Det siste ordet er håp. Derfor gleder jeg meg til å si ”glad påske” i Oslo domkirke på søndag.
Hvorvidt din tro er sterk eller svak, hvorvidt ditt håp skinner sterkt eller er vagt: Jeg ønsker deg en velsignet påskehøytid!
Kari Veiteberg
biskop