De fleste vet at det er Enevold Thømt som tegnet både lysarmatur og øvrig utsmykning til kirken vår. Det som ikke er så kjent, er de kunsthåndverkerne som utformet det i det materialet det skulle ha.
På vandring ned Bekkelagsskrenten mot Sjursøya havne- og renseanlegg, i følge med Eivind Røssler (snart 90), kommer jeg på sporet av smeden K.B. Müller, som videre hadde tittelen sisselør.
Røssler tar meg med tilbake i tid; også bakenfor det han selv husker. Til den tiden da gamle Mossevei var trafikkert av kjørekarer med hestelass på vei inn til Kristiania med varer til byens kjøpmenn og håndverkere.
Da var ikke behovet tavernaer og bensinstasjoner, men skysstasjoner og hovsmeder. Fra den tiden var det etablert en smie der vi nå finner Mosseveien 144. Siden, da Eivind Røssler var gutt og fulgte med sin far, som hadde et verksted for litografi i samme bygning, var smeden Müller i arbeid der. Han hadde videreforedlet håndverket sitt fra å smi hestesko til å skape vakre gjenstander for borgerskapet, som hadde råd til slikt. Müller ble av Enevold Thømt betrodd å smi alt lysarmaturet til den nye Bekkelagskirken, som på 1920-tallet var under oppføring på en uthogd skogstomt høyt oppe i Brannfjell.
Thømt kom med nøyaktig utferdigede tegninger av hver enkelt lampe, som smeden fikk å arbeide etter. Det var den gedigne hovedlysekronen - og det var de mindre lysekronene som navngir profetene Jesaja, Jeremia, Esekiel og Daniel, pluss de viktige kirkehistoriske personene Luther, St. Olav og Hans Nielsen Hauge. Også vegglampetter og andre mindre enheter hørte med til bestillingen.
Men altså smeden Müller. Han var svensk, men kom til Norge i 1912(?). Da hadde han en pensjon/godtgjørelse etter å ha deltatt i den amerikanske armé i krig med Texas/Mexico. Han hadde svensk kone og to barn. Eivind Røssler husker spesielt sønnen Bertil. Han flyttet til Sverige som voksen, men de har siden også hatt noe kontakt.
Smed-familien bodde i «Boligen», en murgård med langsgående svalganger i tre etasjer, inn til små tjenesteleiligheter for «ubemidlede» arbeidere i strøket. Huset står fortsatt på adresse Bekkelagsbakken 5, i skråningen rett opp for verkstedene ved Mosseveien.
Det var god kontakt mellom familiene Røssler (litografen Røssler var av tysk opprinnelse) og den svenske smed-familien Müller. Litograf-pappen var på besøk hos unge Bertil Müller en gang gutten lå syk hjemme i «Boligen». Han satte seg ved sengekanten og laget en vakker skisse over utsikten fra vinduet ut mot Bunnefjorden og øyene. Tegningen finnes fortsatt. Bertil skriver i et brev fra 1992: «För övrigt kan jag berätta att jag ofta, såväl före som under de första skolåren, stod og såg på när din far ritade på tryckstenerna, full av beundran vad som kunne åstadkommas med svart färg och en penna.» To gutter fulle av beundring for den andres fars ferdigheter!
Smeden Müller døde en gang på første del av 30-tallet. Vi har strevet med å finne flere opplysninger om han. Kanskje noen av Kontaktens eldre lesere vet noe mer om denne familien. Enken hans huskes som den svenske damen som under/etter krigen sto for utdeling av «Svenskesuppe» på Bekkelaget. Datteren giftet seg med en nordmann og ble boende på Nedre Bekkelaget. Og Bertil bodde lenge på en adresse i Gävle, men svarer ikke lenger på vår henvendelse.
Bertil forteller i sitt brev også om oppdrag faren fikk vedrørende Ormøy kirke: "Bäste Eivind. Jag har via min Syster fått ta del av Ditt brev och frågan om vad vår far har leverad till Ormøya kapell. Först lite historia. På den tid det begav sig var det Sandberg som var kyrkoherde (sogneprest) i Bekkelaget församling.
Sandberg hade en tydlig konstnärlig begåvning som gavs uttryck i oljemålningar i sitt hem på Solvejen och i en praktfull sångröst. Vid större arrangemang i ex.vis Oslo Domkyrka var det Sandberg som i messan sjöng. Sandberg tycke att vissa kompletteringsdetaljer borde göras i Ormøya kapell som skulle ansluta sig till de smides arbeten som redan fanns i kapellet – en stor rund ljuskrona i svart smide med tillhörande vägglampetter. Dessa arbeten är dock icke leverad av far. Sandberg ville däremot ha två insamlingsbössor i «vapenhuset» i ciselerat svart järnsmide, den ena för gåvor till trängande den andre för gåvor till kyrkan, tror jag. Sandberg ritade bössorna som ungefär fick följande utseende. Under arbetets gång minnes jag att far tyckte att ordet FATTIGE skulle ändras till TRÄNGANDE eller BEHÖVANDE. Det var nära på att det rejält skar sig mellan far och Sandberg på denna punkten. Vad resultatet blev minnes jag icke, men om bössorna finnes kvar syns ju det."
Tekst: Randi Dyrerud