Joh.20, 1-18
Påskedag, alle søndagers mor, søndagenes søndag!
Dagen som kroner skaperverket med livets seier over døden! Gud har gjenopprettet sin skaperorden. Død og kaos truet den, men Jesus fratok døden sin makt og dermed var kaoskreftene satt på plass.
Han er oppstanden, halleluja – det kan ikke være nok halleluja som runger denne dagen!
Det var orden i graven til Jesus da Maria Magdalena kom dit påskemorgen. Den døde var borte. Linklærne de hadde svøpt ham i, lå der, og tørkleet de hadde lagt over hodet hans, var pent brettet sammen og lå ved siden av. Som når noen har redd opp senga si for å gå ut i en ny dag, ta fatt på nye oppgaver, møte nye mennesker.
Døden er for mange forbundet med kaos. Bildene fra det krigsherjede Ukraina har strømmet mot oss i flere uker. Der, som i andre land under angrep, ødelegges infrastruktur, det vi forbinder med sivilisasjon slås i stykker. Hjem faller i grus, blod og død overalt, grusomheter splitter samfunn, mennesker går tom for tårer.
Eller det ordnete kaos på et sykehus. Intensivavdelingen med sine ledninger og monitorer, lyder, lukter, uro midt oppe i tausheten til et døende menneske.
Eller det følelsesmessige kaos mange av oss kastes ut i når døden rammer. Sjokk. Det er ikke til å forstå. Følelsen av at tiden står stille mens verden ruller videre.
Slik var det også for Jesu venner. Det hadde vært kaotiske dager for dem. Forventningen om en fin påskefeiring ble avløst av forvirring rundt skjærtorsdagens nattverdbord. Angiveren – er det meg? Du mener vel ikke meg?
Den urolige natten i Getsemane der Jesus til stadighet vekker dem for at de skal be med ham, inntil de bråvåkner av soldatenes larmende overfall.
Natten i borggården hos Pilatus – og frykten for å bli ansett for å være i ledtog med hans prominente fange og buret inne selv også.
Kaotisk også korstoget gjennom Jerusalems gater, stinne av folk som er samlet for å feire Pessach. De samme menneskene som tiljublet Jesus på Palmesøndag trenger seg sammen på plassen utenfor Pilatus’ borg og krever nå høylytt og taktfast at han skal korsfestes.
Så Golgata, hammerslagene, smerteskrik som etter hvert går over i utmattede stønn, en ring av tungt bevæpnede soldater rundt de tre korsene idet de heises opp og forankres i bakken. Varmen, lukten av svette og blod, tårer, svampen dyppet i sur vin for å lette kvalene til den døende Jesus. En hastig gravlegging innen skumringen falt på og sabbaten, helligdagen begynte. Kaos. Utrygghet. Angst.
Det mørkt på jorden. Ett eller annet sted er det alltid mørkt på jorden. Der mennesker undertrykkes, der mennesker sulter, der det det krig.
Krigen har kommet oss ubehagelig nær. En vi stolte på, i hvert fall litt, viser seg å være en paranoid og maktsyk bølle som valser over et naboland og bruker unge gutter og voksne menn til å begå grusomheter og dø en grusom død. Byer og landsbyer jevnes med jorden, millioner fordrives fra sine hjem, sine skoler, sitt arbeid. Fruktbart land kjøres i stykker av militære kjøretøy og forgiftes av ammunisjon og bomber. Menneskeliv og dyreliv tilintetgjøres. Det er helvete på jord.
Det er mørkt på jorden. Og vi utfordres til å hjelpe, til å gi avkall og til å tåle. Etter år med viruspandemi som har krevd mye av mange. Og med en klimakrise hengende over oss som krever enda mer, enda mer radikale endringer enn å dele med flyktninger og ta vare på dem som sliter etter corona.
Vi står ved et veiskille. Et kjempe-veikryss.
Der valget står mellom egoisme og omtanke for verden.
Mellom krig og fred, mellom angrep og forsvar, opprustning eller nedrustning.
Mellom å kjøre i full fart mot veggen som heter klimaendringer eller bremse og snu.
Mellom å gjemme seg under dyna og late som ingenting eller å ta fatt på det vi kan endre.
Som kjent beskriver det kinesiske tegn for krise både fare og mulighet.
Faren for at krigen i Ukraina sprer seg har skapt nye muligheter for samhold i Europa. Flyktningestrømmen har gitt oss nye muligheter til å la nestekjærligheten blomstre.
Faren klimakrisen medbringer skaper muligheten til å gå inn i en ny og bedre fase i menneskehetens historie. Den gir oss mulighet til å stoppe klimaendringene, tilpasse samfunnet til de endringene vi ikke får gjort noe med, og finne løsninger som ikke skaper nye problemer.
Det var krise for vennene til Jesus også. Vi kan tenke oss hvor lamslåtte de var, hvor tomme, slitne, rådville. De ser kun fare, ingen muligheter.
Den tredje dag i grålysningen går Maria Magdalena til graven, enda i en tilstand av tomhet og følelsesmessig kaos. Men da hun kommer frem har Gud skapt orden. Steinen er tatt bort, englene har tatt plass. Linklærne er blitt unødvendige, ansiktsklede med dødens spor på er pent lagt til side. Noen har ryddet opp.
Men Maria forventer noe helt annet, forventer at alt bare fortsetter etter langfredag, blod og død, kulde og livløshet, sorg og fortvilelse. Hun evner ikke å se noe alternativ. Hun ser hun bare at graven ikke er lukket lenger som den skal. Og hun trekker konklusjonen at kaoset bare fortsetter med enda en omdreining. Nå er ikke engang liket der lenger, tilmed graven er i uorden!
I sjokk og fortvilelse tilkaller hun hjelp, og Simon Peter og «den andre disippelen» blir med, vi vet ikke hvem av de 11 han er, men de løper avgårde så fort de kan. De våger seg inn i gravhulen, en av gangen, og ser det som har hendt.
Så skriver Johannes overraskende nøkternt: Disiplene gikk så hjem. Det er en merkelig overgang: Først så løper de, den ene fortere enn den andre – så er det bråstopp ved graven, de ser på fakta, ser det som er og setter det i sammenheng med det de har lært, nemlig «skriften sier at han måtte stå opp fra de døde» - ja vel, og så bare rusler de hjem. Da er jo alt i orden, hva vil vi mer?
Maria derimot greier ikke å rive seg løs, hun gråter fortsatt, er rystet og fortvilt. Hun må se en gang til, og gjennom tåresløret ser hun englene. De snakker vennlig til henne: Hvorfor gråter du, kvinne? Hvem har du mistet? Hvem leter du etter?
Hun snur seg og hører den levendes stemme kalle henne ved navn: Maria!
Kaoset er over. Alt er i orden, nå er alt bra igjen. Og naglemerkene samt såret under ribbeina på venstre side forteller at dette ikke bare var en vond drøm. Men nå er alt i orden igjen. Jesus lever.
Det er påske. Vi har fulgt Jesus inn i dødens dypeste mørke og ut igjen i påskemorgens og oppstandelsens lys. Han begir seg i den ytterste fare og overvinner døden for å vise oss at døden ikke greier å ta livet av alle mulighetene.
Han viser oss at livets Gud er vår Gud.
Ikke en krigens Gud, men en kjempende Gud. En Gud som bretter opp ermene sammen med oss som vil kjempe for livet og for en bedre verden.
Ikke en hevnende Gud, men en Gud som skaper forsoning mellom dem som vil forsones.
Og en rettferdighetens Gud som støter herskere ned fra tronen og løfter opp de lave, slik Maria synger, som metter de sultne med gode gaver og sender de rike tomhendte fra seg.
Det er evangeliet vi må fortelle hverandre, om og om igjen, om vi skal holde ut i disse mørke tider. Det er det som kan gi oss håp og utholdenhet.
Med påskedagen er kaoskreftene satt på plass, en gang for alle. Om de prøver seg på oss, rett som det er, skal vi vite at dette ikke er Guds orden.
Vi skal vite at Guds orden ligger utenpå alt det som oppleves som kaos. Gud favner også det og har det i sin hånd. Guds orden rommer den store tilgivelsen for alt vi mennesker greier å ødelegge oss imellom og i skaperverket, for alt kaos vi lager for hverandre. Den favner også døden og sorgen og angsten, men er sterkere enn dem alle.
Guds orden er uovervinnelig, slik ingen dødskrefter kunne overvinne den oppstandne, og de skal ikke overvinne oss heller. Livets Gud står ved vår side, om det enn kan kjennes ensomt og fortvilende å være et lite menneske ansikt til ansikt med krig og død og fare.
Men vi er mange. Og vi har lyset på den andre siden av graven å gå mot. De mørke tidene vil ta en ende. Livet seirer til slutt. Med Guds hjelp og vår innsats.