Den lille bibel

Det er noen tekster som står like sterkt i livets beste og verste stunder. I de største kontrastene livet bringer, i fødsel og i død.

Johannes 3,16, eller "den lille bibel", er en slik tekst for mange. "For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv." Det er en tekst som leses i kirken når vi feirer dåp, og det er en tekst som leses når vi i en kirkelig gravferd skal ta farvel med en som er død.

Ordene er kjent for mange. Disse ordene er også mettet med innhold. Mye har vært lagt inn i dem av teologi og forsoningslære i historiens løp. Det er slitesterke ord som spiller på mange strenger i oss. På det som kanskje dypest sett er en lengsel etter tilhørighet, etter noe som bærer når alt annet faller.

Gud er en relasjonell Gud. Gud valgte selv å bli en del av sitt skaperverk, og lot seg føde inn i vår verden som et lite sårbart barn. Det Johannes 3,16 slår ettertrykkelig fast er at det var Guds kjærlighet til oss som styrte dette valget.

Den som elsker vet at kjærligheten også bærer lidelsen i seg. Den som elsker vet at en ikke kan beskytte seg mot sårbarheten som ligger i det å være i relasjon til en annen. Det erfarer vi selv, og det ble også evangeliet om Jesus Kristus et vitnesbyrd om.

I den kristne tradisjon kommer vi ikke utenom å snakke om Jesu død som et offer. Men det er en stor forskjell på om man ofrer seg selv for en annens skyld, enn om man ofrer en annen for sin egen skyld. Jesus poengterer at han kommer fra Gud, at han har steget ned fra himmelen. Det er Gud selv som i sin kjærlighet til oss går lidelsen og døden i møte, så vi skal vite, den gang som nå, at det er noe som bærer oss i livets beste og verste stunder.