Ord er makt. Ord skaper virkelighet. Ord kan åpne og ord kan stenge.
Offiseren i denne evangelieteksten var vant til å la ord komme ut av sin munn som befalinger til andre. Sa han «Gå!» så gikk de, og «Kom!» så kom de. Han hadde autoritet til å sette sin vilje ut i handling gjennom andre.
Men nå hadde han nådd grensen for sin makt og innflytelse. Ved sykesengen til tjenestegutten sin.
Som vitne til hans smerte og lidelse kjente han kanskje på den samme avmakten vi alle kan kjenne på når vi ser en vi er glad i lide og ha det vondt.
Vi vil så gjerne hjelpe, ta bort det vonde, gjøre helt igjen det som er gått i stykker. Det er den sårbarheten kjærligheten fyller oss med.
Nå var det offiseren selv som gikk. Han kom til Jesus med sin bønn om hjelp. Si bare et ord, sa han til Jesus, og trodde med hele seg at det var nok til å gjøre tjenestegutten frisk.
Jesus ville komme og hjelpe, men offiseren, som ikke selv var jøde, følte seg ikke verdig hans tilstedeværelse i sitt hjem. Si bare et ord! Jesu ord hadde makt til å helbrede, selv på avstand.
Men Jesu ord i denne fortellingen sprenger seg også helt inn i vår tid;
«Mange skal komme fra øst og fra vest, og sitte til bords med Abraham, Isak og Jakob i himmelriket».
Jesus utfordret det etablerte, da som nå. Evangeliet er for alle. Det var ikke bare de utvalgte, de som var definert innenfor, som skulle sitte til bords. Offiseren i Kapernaum var en fremmed. Men nå ble både han og tjenestegutten hans innlemmet i Guds rike.
Evangeliet sprenger de destruktive grensene mellom oss, og utfordrer oss som troende og kirke i mangfoldige Groruddalen, her og nå. Jesu nærvær i ord og handling også i dag, er det som gjør det meningsfylt å være kirke. Troen vil alltid løfte oss inn i sammenhenger der det er rom for et mangfold som vi hele tiden utfordres i forhold til.