I en gammel jødisk fortelling spurte en rabbiner en dag sine disipler hvordan de kunne vite når natten var over og en ny dag begynte å gry. - Kan det være, spurte en av dem, når jeg ser et dyr på avstand og kan se om det er en sau eller en hund?
- Nei, svarte rabbineren.
- Kan det være, spurte en annen, når jeg på avstand, ser et tre og kan si om det er et fikentre eller ett oliventre?
- Nei, svarte rabbineren.
Hva er det da, spurte disiplene sin lærer.
- Det er når du ser og møter en manns eller en kvinnes blikk og du ser at han eller hun er din bror eller din søster. For om du ikke kan gjøre det, uavhengig av hvilken tid det er på døgnet er det fortsatt natt.
***
Kvinnene gikk til graven tidlig om morgenen. Lyset fra fra en ny dag var i ferd med å bryte gjennom mørket. Evangelisten Lukas forteller at det var Maria Magdalena, Johanna og Maria, Jakobs mor. Disse kvinnene var med på Golgata da Jesus døde, de så at han ble lagt i graven. Og nå, så snart sabbatshvilen var over, tok de med velluktende olje for å salve liket av sin døde venn. Mennene, de andre disiplene stengte seg inne i frykt og uro.
Det er mange som kjenne seg igjen i sorgen og mørket. En fortvilt mor ved graven til sin datter, død av overdose, en sønn som ikke fikk tatt farvel med sin far på grunn av coronaepidemien, søsken i sorg etter at broren døde i brann i en flyktningleir, bare 6 år.
Kvinnene gikk mot en tom grav en tidlig morgen. En morgen som ennå ikke var blitt oppstandelsens dag. De gikk for oss alle. Alle vi som bærer en sorg i våre hjerter. Bærer på savn og sår i våre kropper.
Kvinnene hjelper oss til å få kontakt med smerten i vårt eget liv. Ja, for smerte og angst er en del av livet. Ingen kan velge det bort.
Kvinnene ser at steinen er rullet bort og går inn. Men de fant ikke Jesu kropp der. Flere ganger var de blitt fortalt at Jesus skulle stå opp, men det var først da de fikk se to menn i skinnende klær som spurte: “Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde?”
at kvinnene husket Jesu sine ord.
Vi får ikke noen glimt av, eller høre noe fra den oppstandne Jesus i fortellingen. Det er den åpne graven som er selve tegnet på oppstandelsen.
Kvinnene så den tomme graven, og de flyktet fra en hendelse de ikke forstod eller klarte å ta inn over seg der og da - at Jesus var stått opp fra de døde.
Kanskje gjorde smerten det vanskelig å se? Sorg og krise kan gjøre at vi blir blinde for virkeligheten.
Det kvinnene ikke visste da, var at snart ville deres frykt bli forvandlet til en kraft som skulle bringe forandring og glede. Dette ville skje når de begynte å tenke på hvem Jesus var, og hvem de selv var sammen med ham - og hverandre.
Gjennom å huske på Jesus, husket de på seg selv. Ved å tenke på en, anerkjente de mange.
Ved å legge merke til deler, så de et hele. Ved å nærme seg Jesus, fant de Gud, hverandre og seg selv.
Og påskemorgens sol lyste på dem, uten at de merket det.
Vi har tent påskelyset, for å minne oss om at vi alle er omgitt av oppstandelsens lys.
Og samtidig er kirkene er tomme i år. Erfaringen av frykt og tomhet kjenner vi alle på ulikt vis. Fraværet av fellesskapet vi er en del av. Når mye er tatt fra oss, hvordan kan vi da synge glade påskesanger?
Ved Jesu død og oppstandelse, ble korset det fremste tegnet på kjærligheten som ikke bare tåler og ofrer, men som forvandler og omskaper. Når vi tegner oss med korsets tegn, er det ikke et fremmed tegn. Korsmerket minner oss om at vi tilhører den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. Han som skaper forsoning og liv.
Korsmerket er det kjærlighetstegnet vi bærer med oss - overalt hvor vi er kirke.
Jesus var ikke den tomme graven. Han gikk ut i verden for å spre glede og håp. Vi skal og gå ut - og holde avstand. I solidaritet for å verne om det utsatte livet. Kanskje kan vi bruke denne tiden til å få kontakt innover i oss selv- med livet med stor L. Nå må vi overvinne vår frykt, praktisere mot, våge og være i fraværet en stund: Vel vitende om at det er en som alltid lyser sitt ansikt mot oss og gir oss fred.