I disse dager er det mange som besøker kirkegårdene. Sammen tenner vi lys, tusenvis av lys.
Små lysende flammer, så nær den mørke jorden vi kan komme.
Til minne om dem som døde. Og som vi savner.
Det er sårt å stå der uten dem, og det kjennes i kropp og sinn.
Hvor går veien nå? er vi kanskje mange som lurer på.
For mange handler også sorg om andre tap i livet, alt som en drømte om, håpet på, men som ble
annerledes enn en hadde tenkt eller drømt om..
Og uansett hvor vi er i vår vei i sorgen.., synes jeg salmedikter Svein Ellingsen har satt ord for
det som er vanskelig å si: (Han er også en av de vi tok farvel med i år.)
Nå åpner Savnet sine øde vidder
en ukjent strekning ligger foran deg.
Frykt ikke ensomheten på din vandring
du skal få styrke på din smertes vei.
Her i din nød hvor alt er fylt av fravær
er Gud deg nær og rekker deg sin fred.
Musikk har en egen evne til å berøre oss. Musikken uttrykker dødens alvor og samtidig puster vi
trøst. Som noen har sagt: I allehelgenstid finnes det liksom en bro mellom nået og evigheten.
Salmer kan sette ord på vår undring, bekymring og fortvilelse.
Sangen kan også vise oss en vei til å bevare takken og gleden når livet e på det tyngste.
Musikk hører med ved avskjeder, her i vårt hellige rom- og hjemme i våre hellige hverdagsliv.
I kveld er det allehelgenskonsert her i Grorud kirke kl.18. Alle er invitert.
Konserten er gratis. Som nåden. Slik Luther og reformasjonsdagen i går minner oss om.
I år er mye annerledes. Mennesker har dødd ensomme, uten nærmeste som kunne ta avskjed.
Begravelser og minnestunder ble ikke som tenkte eller planlagt.
Avstanden som vi fortsatt må holde, har gjort det vanskeligere å gi hverandre støtte i sorgen.
La oss gi hverandre rom for å sørge og for å bearbeide følelsene rundt vår egen og andres død.
Vi ønsker i kirka og å skape plass for hvile, og løfte fram det som gir håp.
For i Gud lever vi alle - alltid. De som har forlatt oss, fins hos Gud.
De finnes i minnene våre og bæres i hjertene.
“Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres.”
Salige er de som sørger, for de skal trøstes.” Matteus kap.5
Ordene er kjente. I generasjoner har mennesker lest dem og holdt dem frem i håp.
Det er Jesus som sier disse ordene i det vi kaller Bergprekenen. Det er lett å tro at disse ordene
handler om noen andre enn oss. At de handler om de som har fått det til her i verden.
De som har fiksa både livet og døden og sorgen og alt som er. Og som har blitt helgener.
Og at dette er en slags instruks til oss – som vi skal strekke oss etter. For at himmelriket skal bli
vårt..?! Men jeg tror at disse ordene er Jesus sin måte å komme oss i møte på.
Det var her- på fjellet det starta. Med en visjon. Om hvem vi mennesker skal bli.
“Det er denne visjonen om hvem mennesker skal bli, som er tema i den viktigste teksten i kristen
etikk gjennom tidene.” sier en klok professor, Halvor Moxnes.
Ordene er sagt i omsorg og kjærlighet. Inn i våre liv. Med alt det vi bærer på av glede og sorg.
Og jeg ser Jesus for meg der oppe på fjellet- med frisk luft, deilige dufter, utsikt til
Genesaretsjøen, der han raust deler ut velsignelsen til folkene rundt seg
– og særlig til alle dem som ramla utenfor; mennesker som på forskjellig vis levde med sår og
smerte – for det var jo dem Jesus omga seg med.
Vår kirkerådsleder, Kristin Gunleiksrud sa i sin hilsen til årets kirkemøte:
“Jesus brekker Gudsriket åpen for alle – særlig dem som ble holdt utenfor. Dette forplikter
kirken til å fortelle om en Gud som strekker hånden ut til mennesker, uansett hva som skjer. Slik
at vi alle kan møte en kompromissløs nåde.”
Vi er her det skjer. Kirka i Groruddalen er i endring. Fordi vi er folk her som preger den.
Inspirasjonen av Jesus sin visjon drømmer vi om en ny verden, hvor alle er regna med.
Jesus hadde like før vår fortelling, kalt vanlige folk til seg, han peke nå på hva som skal komme,
gir folk mot og håp, og utfordrer folk til å følge ham.
I tro, nestekjærlighet og bønn.
Kanskje var det sånn at Jesus ganske enkelt velsigna de menneskene som ellers ikke ble velsigna
– eller som hadde slutta å tro på at velsignelsen gjaldt for dem, fordi de hadde opplevd så mye
vondt i livet sitt. Hvis Jesus hadde vært her nå- dratt oss opp på fjellet på Ravnkollen, hadde han
kanskje føyd til noen flere saligprisninger;
Salige er de som tviler. De som ikke er helt sikre, som fremdeles kan bli overraska.
Salige er de som ikke har noe å gi.
Salige er de som sitter ute på asfalten – fordi de ikke har noe annet sted å gå.
Salige er de fattige i ånden. Himmelriket er deres – og Jesus velsigner dere.
Salige er de som har gravlagt sine kjære, som har felt så mange tårer at de kan fylle et hav.
Salige er de som har elsket nok til å vite hva tap er.
Salige er mødrene til de dødfødte.
Salige er de som ikke kan bryte sammen fordi de må holde det gående for alle andre. Salige er de
foreldreløse, de ensomme, de som har mistet.
Salige er de som ikke har «kommet over det» ennå.
Ja, salige er de som sørger. Himmelriket er deres – og Jesus velsigner dere.
Salige er de som ingen legger merke til. Barnet som står alene i skolegården.
Og som ikke er invitert på Halloween feiring eller i bursdager.
De som jobber nattevakt på våre sykehjem.
Salige er taperne og spedbarna og de delene av oss selv som er så små, de delene av oss selv som
ikke vil ha øyekontakt med en verden som bare elsker vinnere.
Salige er de glemte. De som ligger på sykehuset alene og dør.
Salige er de som ikke tør å komme ut av skapet.
Salige er de arbeidsløse, de som coronaen har tatt levebrødet fra.
Salige er de som bekymrer seg for morgendagen.
Salige er tenåringene med tvangshandlinger som endelig har klart å slutte å vaske hendene – og
som nå må gjøre det hele tiden.
Salige er de ydmyke. Himmelriket er deres – og Jesus velsigner dere.
Salige er de som aldri får en pause – de som livet er for hardt for – for Jesus valgte å omgi seg
med sånne folk.
Salige er de papirløse – de som blir sendt ut av landet midt på natten.
Salige er de som sulter og tørster etter rettferdighet.
Salige er de som vet at det må være mer enn dette. Fordi de har rett.
Salige er de varmhjerta naboene som går over med en kake eller middag når naboens datter har
tatt livet sitt.
Salige er de utbrente sosialarbeiderne og de overarbeida lærerne.
Salige er de barmhjertige - for de har rett og slett skjønt det.
Salige er… alt vi bærer på i våre hjerter.
Alt hører til innfor Gud.
Hen/Gud som bærer våre liv i sine hender. (vise altertavla i Grorud kirke av Per Vigeland)
Som alltid har en åpen hånd, og møter oss med respekt og omtanke.
Som tar imot oss - og velsigner oss.
- alle oss som lever og kjemper med erfaringer av sorg og smerte og sårbarhet.
Og jeg tror Jesus ville sagt til i dag- du kan føle at du ikke duger, men jeg velsigner deg og alt
menneskelig. Og særlig alt det skjøre og sårbare.. For ut av det kan du finne styrke og noe nytt
kan gro..
Denne helgenen minnes vi i sammen. Vi minnes de vi savner- vi minnes livets skjørhet, skjønnhet
og styrke. Vi ber om kraft til å leve et liv som får romme det som har vært,
- og som er åpent for framtiden. AMEN.
Talen er inspirert av Antje Jackelén/Erkebiskop/Svenska Kyrkan og Beate Iren Lerdahl refleksjon i Korskirken 29.10.20