Størst av alt er kjærligheten
Det er noen av de vakreste kjærlighetsordene i Bibelen som møter oss denne søndagen.
Fortellingen om Noomi og svigerdatteren Rut, som ikke kan forlate hverandre; «dit du går vil jeg gå, der du bor vil jeg bo».
Jesus, som i søndagens evangelietekst fører disiplene helt inn i kjernen av det kjærlighetsfellesskapet han viser dem med sitt liv. Bli i min kjærlighet! sier han. Den som kommer fra Gud. Elsk hverandre som jeg har elsket dere!
Vi får også høre fra første korinterbrev 13 om kjærligheten som utholder alt, tror alt, håper alt. Som er størst av alt.
Det er store ord. Kjære ord for mange. Vi leser dem ofte både i bryllup og gravferd.
Det er kanskje ikke så rart. For det er noe som dirrer, både når vi har funnet det mennesket vi ønsker å dele livet med, og når vi skal ta avskjed med en vi er glad i.
Da er vi ved kjernen. Da skaper ordene om den store kjærligheten gjenklang i oss. Ordene som minner oss om at vi er skapt og elsket, og at Gud viser oss sin kjærlighet nettopp ved å gjøre oss i stand oss til å elske hverandre.
Så vi kan tenke stort om det som skjer i det små.
For i de gode møtene mellom hverandre kan vi få små glimt av den store kjærligheten. Den som alltid er større enn vi kan forstå. Paulus skriver så treffende om det, hvordan vi erfarer denne kjærligheten stykkevis, og forstår virkeligheten stykkevis.
Det gir også gjenklang hos mange. For de vakre ordene rommer også lidelse, sårbarhet, frykt for å miste. Alle som elsker vet at det ikke alltid er lett. Relasjoner går i stykker. Sorgen flytter inn i det store tomrommet etter en vi har delt livet med. Livet har noen ganger en tynn, tynn hinne.
Bli i min kjærlighet! sa Jesus. Kanskje fordi han visste at vi igjen og igjen trenger å bli minnet på at vi har tilgang til den store kjærligheten, både i oss og rundt oss. En kjærlighet som tåler alt.