I mange år var Hauketo Prinsdal et sted jeg kjørte gjennom og forbi. Og når du gjør det, går du glipp av veldig mye. Da ser du jo ikke stallen oppi skogen. Du ser ikke de fine turstiene, Kongeveien eller de rolige fine områdene med hus, rekkehus og leiligheter.
Og du ser ikke kirken. For når man suser forbi (i max 50!) nede på Nedre Prinsdalsvei ser du ikke at det er en kirke bare noen meter fra lyskrysset. Kanskje har du måttet stoppe på rødt lys der nede for å slippe over et par barnevogner. Da visste du ikke at disse var på vei til kirken for å synge med babyene og spise lunsj med andre foreldre. Kanskje ser du en eldre dame på vei ned bakken en formiddag, med raske skritt og smil om munnen. Det er jo ikke lett å se at hun er på vei til noen i menigheten på besøk. Eller at hun har vasket vinduer i kirken hele formiddagen.
Står du der en torsdag kveld, kan du trolig også ved en feiltakelse tro at ungdomsgjengen som kommer ned bakken i Lerdalsfaret bare er ute og henger. I magen har de pannekaker som frivillige foreldre ordner etter samlingen i kirken, de de har hatt bønnevandring, andakt, musikk og sang. Alt dette er umulig å se der de kommer veltende ned bakken.
Men skulle du komme deg opp bakken fra lyskrysset og finner kirken – selv om den ikke er så lett å se - da kan du risikere å treffe på de trivelige naboene som hjelper til med planting utenfor kirken. Eller du møter den hyggelige kirketjeneren som lørdag ettermiddag er innom for å sjekke at alt er i orden til søndag.
Kommer du en tirsdag kveld er det masse barn og lek, før et stort kor kommer og synger. Blir du stående der en stund da, kommer garantert noen bort og prater med deg, og før du vet ordet av det har du også lyst til å begynne i det koret. Noen tirsdager lyser det fra menighetssalen i andre etasje. Der har folk funnet sammen for temakveld. De snakker, synger og spiser deilige kaker.
Kanskje går du forbi kirken en onsdag kveld og ser mennesker sitte rundt et bord og snakke sammen. Det er menighetsrådet. De er også frivillige her. Så bra folk! Får ikke betalt, men bruker masse tid på å snakke om hvordan denne kirken skal være for de som bor her. De tenker egentlig på deg som står der og kikker inn og lurer på om du har lyst til å være med i fellesskapet.
Og når du hører kirkeklokkene en formiddag midt i uken, da vet du at noen tar farvel med en av sine kjære. Da samles de i kirken. Kirken er for folk hele livet. Noen kommer flere ganger i uken. Noen kommer bare til jul. Og andre er i begravelse. Alle kan de tilhøre kirken i Hauketo-Prinsdal, på ulikt vis. Her finner skolekor og skolekorps sammen for å synge julen inn, barnehagene kommer på besøk til jul og påske, det er konserter, det er juletrefest, det er julegudstjenester. Og hver eneste søndag er det gudstjeneste. Og hver søndag ber de for området de bor og folka der. Så fin denne kirken i dalen er. Og så fint og viktig at det finnes en kirke her. Og jeg er så glad for at jeg fikk være her et år.
Det sier veldig mye om et sted hvordan man tar i mot folk som kommer innom. Jeg ble så godt tatt i mot i denne kirken! Av staben, menighetsrådet og av alle de hyggelige menneskene som går her. Her er et fint sted å tilhøre.
Og i mange år kjørte jeg bare forbi. Men fra mai 2021 til juni 2022 syklet jeg Kongeveien gjennom skogen og fikk være del av dette inkluderende og fine fellesskapet i Hauketo-Prinsdal kirke. Lite visste jeg hva som ventet meg dette året. Det ble så mye bedre, finere og gøyere enn jeg hadde trodd. Jeg fikk se babyene, barna, ungdommene, de voksne og de eldre. Og jeg fikk være med i begravelser av de som hadde gått bort, og jeg var med nesten hver søndag når menigheten samlet seg til gudstjeneste.
Nå kommer jeg til å kjøre gjennom og forbi igjen. Men ikke uten å minnes denne kirken og folkene her med glede. Kanskje jeg faktisk til og med stopper opp en dag og kommer innom på Åpen Kirke en onsdag formiddag...
Takk for meg!