«En sang ved festreisene. Av Salomo.
Hvis Herren ikke bygger huset,
arbeider bygningsmennene forgjeves.
Hvis Herren ikke vokter byen,
våker vaktmannen forgjeves.
Forgjeves står dere tidlig opp og setter dere sent ned
og spiser brødet dere har slitt for.
Det samme gir han sine venner mens de sover.
Barn er en gave fra Herren,
livsfrukt er en lønn.»
Sal 127,1-3
Akkurat nå står pappa ute på verandaen med nok et byggeprosjekt. Det virker som han alltid har et eller annet som skal bygges... Men det er kanskje ikke så rart? For er det ikke det vi bruker det meste av tiden vår på alle sammen – å bygge noe? Bit for bit, planke for planke, en spiker her og en skrue der. På 17. mai bruker vi gjerne å snakke om de som bygget landet vårt. Eidsvollsmennene nevnes i de fleste taler sammen med landsfedre og landsmødre som Einar Gerhardsen, Gro, Kåre Willoch, Fredrikke Marie Qvam, Othilie Tonning. Navn kan nevnes i fleng. De som har bygget landet vårt økonomisk, de som la grunnlaget for vår uavhengighet, de som kjempet med nebb og klør for likestilling, de som brukte livet sitt på å modellere de verdier vi holder så høyt.
De som sjelden nevnes er moren og faren som bygget et godt liv for familien sin, anleggsarbeideren som bygget husene vi bor i, de som bygget veiene som hver eneste dag fører oss dit vi skal og rallarene som bygget jernbanelinjene våre.
Mener Gud virkelig at alt dette er forgjeves?
Og hva med dem som bygger håp? Tirsdag den 9. april 1940 ble min mormor født. Den samme dagen tyskerene invaderte Norge. Hun skulle hete Siv. Hele familien hadde fått vite det på forhånd, men når min oldemor stod foran presten og fikk spørsmålet: «Hva skal barnet hete?» svarte hun: «Liv, hun skal hete Liv». Min oldemor så nemlig at selv i det aller mørkeste var det liv og håp. Min mormor ble stående som et symbol for hele familien gjennom krigen. Min oldemor ble en håpsbygger. Jeg vil påstå at min oldemor var en håpsbygger i en ganske håpløs tid.
Er det forgjeves?
Er vårt strev og ork til ingen nytte? Absolutt ikke! Vårt strev og ork for menneskene rundt oss, for samfunn og verden er til stor nytte, til glede, til håp!
Dagens tekst handler ikke om at våre byggeprosjekter er nytteløse, men om at Gud er den store byggherren. Det er han som har tegningene. Det er han som frembringer det vi trenger for å bygge et godt samfunn og et godt liv. Det er i hans virkelighet vi boltrer oss. Når det er mørkt kan vi stole på at den verden Gud tegner for oss til syvende og sist er lys.
“ «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» Han som sitter på tronen, sa: Se, jeg gjør alle ting nye.“ (Joh Åp 21:1-5)
Dette er det vi er kalt til å bygge mot. Enten det er broer, familier eller hva det nå enn er pappa bygger på verandaen, og om vi legger bit for bit, planke for planke, en spiker her og en skrue der, så er det til syvende og sist Gud som står som ansvarlig bygningsmann. Vår takk denne 17. mai går ikke bare til den enslige moren som forsørger barna sine, læreren som strever for å få andreklassingene sine til å overholde smittevernsregler eller helsearbeideren som jobber ekstra lange skift fordi situasjonen krever det, den går til Gud som er det håp vi strekker oss mot, det endemål vi bygger mot, og den som til syvende og sist sørger for oss.
En håpefull og god 17. mai til dere alle sammen!