Det er en uke som rommer mye. Glede, jubel, uro, konflikt, fellesskap, svik, smerte, død, gråt, sorg, usikkerhet, tro, tvil, seier og liv. Påskeuken rommer mye og palmesøndag er veien inn i denne uken – for Jesus og for oss.
Vi vet jo hvor veien går, men se for deg den enorme folkemengden som heier Jesus frem, som roper i glede over en konge kommet: «Hosianna, Davids sønn!», som dekker veien med palmegrener og kappene sine. Tenk om de hadde visst? Jesus var ikke den messias de forventet. Han var ikke den krigerkongen som skulle komme ridende inn i Jerusalem på sin for å fri folket fra romerne. Tenk om de hadde forstått hva Jesus var på veien for – hva han hadde kommet for å gjøre? Tenk om den jublende folkemengden hadde stått og heiet sin konge frem også på langfredag? Heiet ham frem gjennom historiens tyngste etappe. De burde jo det ,ikke sant? For det er jo virkelig noe å juble over, at Gud selv var villig til å gå hele veien for oss.
Jeg hadde trengt det. Ja, da jeg spilte fotball merket jeg godt hvordan publikum kunne drive meg fremover når jeg selv hadde gått tom. Hvert steg jeg tok var til slutt for dem og på grunn av dem. Slik var den siste mila også for Jesus. Det som driver han fremover inn i den stille uken er deg og meg. Det er for oss han går og det krever en eller annen form for respons.
Så hva er vår respons? Jubel? Gråt? Kanskje å gå for andre slik han gikk for oss? I disse dager er det viktigere enn på lenge «å gå for andre». For mange er dørstokkmila blitt uoverkommelig på grunn av coronaviruset. Kanskje har du noen tanker om hvordan du kan «gå for andre» i uken som kommer?