Preken - Vingårdssøndag 6. september

Hva opplevde prost Eigil Morvik på ungdomsskolen? Les preken her!

Preken 14. søndag i treenighetstiden 06.09.20 – Holmlia kirke

Tekst: Matt 20,1-16

Det er en del år siden nå, men jeg husker fortsatt gymtimene på ungdomsskolen der vi stod på rekke og rad mens to utvalgte ropte oss opp, en etter en. Per, Tom, Samson, Gisle, Jan, Øyvind. Så gikk vi fram og stilte oss bak den som ropte navnet vårt. Vi skulle nemlig spille fotball og da måtte vi først velge lag.

Jeg var verken god eller dårlig i fotball, i hvert fall ikke sammenlignet med gutter flest i den alderen, men på ungdomsskolen gikk jeg i klasse med nesten hele 1.laget til Fana IL, et lag som vant Norway cup flere år på rad. Jeg var ikke med i Fana IL, og da sier det seg kanskje selv at jeg nesten alltid var blant de siste som ble rop opp. Jeg var en av dem ingen egentlig ville være på lag med, i hvert fall kjentes det slik ut, men som måtte få en plass til slutt, for alle skulle jo være med.

Jeg vet ikke om andre har hatt den samme opplevelsen eller om det gjøres slik i dag også, men jeg husker fortsatt veldig godt følelsen av å være blant de siste som ble valgt ut. Det var ingen god opplevelse.

Vanligvis, når jeg hører lignelsen om arbeiderne som til slutt fikk samme lønn enten de hadde arbeidet 1 eller 12 timer, så får jeg sympati med de som arbeidet hele dagen i intens varme og som kjente seg urettferdig behandlet av jordeieren siden de ikke fikk mer enn dem som kun arbeidet en time, og det når temperaturen i tillegg var til å leve godt med.  Det er urettferdig.

Men når jeg denne uken har forberedt med til dagens preken, så har jeg flere ganger tenkt på opplevelsen fra ungdomsskolen om å være blant de siste som ble valgt ut og hvor vanskelig det var. Jeg har også sett for meg filmer fra 30-tallet med arbeidere som møtte opp på kaien for å få jobb som sjauer eller annet, og hvor kun noen få ble utvalgt. De andre gikk slukøret hjem uten jobb eller lønn for å brødfø familien.

Det å bli valgt bort, eller ikke bli valgt inn, ikke bli regnet med, det er en vond følelse som kanskje noen og enhver kan kjenne seg igjen i. Sett i det perspektivet er dette ikke en lignelse om de første i køen som blir urettferdig behandlet, men om dem som ofte havner sist, men som denne gangen opplever å bli sett, tatt med og gitt en plass.  

«For himmelriket er likt en jordeier som gikk tidlig ut en morgen for å leie folk til arbeid». Himmelriket, Guds rike, eller Guds favn for å bruke bilde fra en annen lignelse, er som en jordeier som inviterer alle inn til arbeid. Det er åpent for alle – også dem som kjenner seg utenfor, som ikke blir regnet med i andre sammenhenger, men glemt bort eller bare står bakerst i køen.

Selvsagt bryter denne fortellingen med det vi tenker er normal rettferdighet og gode spilleregler i arbeidslivet. De av oss som har deltatt litt i fagforeningsarbeid reagerer rent intuitivt: Dette er urettferdig! Den som jobber mest skal også få best betalt.

Men strengt talt var det ikke urettferdig. For alle fikk den lønn som var avtalt. Ingen ble lurt, selv om det kanskje føltes slik. Alle fikk én dagslønn, det de trengte og forventet etter én dags arbeid – også de som kun hadde anledning til å jobbe en time fikk det de trengte for en hel dag. Og vi må jo huske at de hadde like stort behov for pengene som de som jobbet hele dagen.

Hva forteller dette oss om Gud? For det første at Gud kaller oss alle til tjeneste i sin vingård, sitt rike. Det betyr at Gud ønsker å bruke oss alle sammen til ulike typer tjenester og oppgaver.

Arbeiderne fikk nok ikke de samme oppgavene. Noen måtte vanne, andre plukke druer eller beskjære druerankene. Kanskje noen til og med tråkket druene for å få ut druesaft som senere ble til vin.

Oppgavene og utfordringene var forskjellige, men felles for dem er at jordeieren, Gud, har bruk for alle som vil arbeide i hans rike, slik vi skal synge om en liten stund: «Gud, som har kalt oss, har bruk for enhver», og han gir ikke opp å kalle oss til tjeneste. Han ba inn arbeidere gang etter gang.

For det andre viser lignelsen at for Gud er vi alle like verdifulle og vil alle få den samme lønn, nemlig en plass i himmelriket, Guds rike. Hva betyr det? Noen vil peke framover mot et himmelrike der framme – og Guds løfter handler absolutt om en framtid sammen med Gud i evigheten.

Andre vil peke på at Guds rike er noe som skapes inni oss når vi tar inn over oss at vi er elsket av Gud. Også det er beskrevet i Bibelen. Og noen vil si at Guds rike, det er noe som skapes der mennesker møter Gud og gjennom det møtet får kraft og styrke til å skape en bedre verden her og nå.

Det er ulike måter å forstå ordene om himmelriket på. Det handler både om framtid og nåtid, noe som skal komme og noe som allerede er her og som vi kan få del i, men uansett hvordan vi forstår det, så forteller denne lignelsen oss at himmelriket er en gave Gud gir alle som arbeider i hans vingård, alle som sier ja til guds kall.

Det er ikke slik at noen får litt mer og andre litt mindre av Guds rike. Nei alle får det samme, noe som kanskje utfordrer våre tanker om at noen kanskje er litt bedre kristne, litt mer troende enn andre. Vi har i hvert fall lett for å tenke slik, men Gud tenker ikke slik. Guds rike, himmelriket, gis likt til alle som vil tjene Gud, både de som gjør mye ut av det og de som gjør noe mindre. Ikke nødvendigvis fordi det er rettferdig, men fordi Gud er god.

Slik er det med Gud, men hva forteller denne lignelsen om oss og våre relasjoner til hverandre? På 80-tallet var svensken Janne Carlzon sjef i flyselskapet SAS, og han ble bl.a. kjent for slagordet: Snu pyramidene. Han ønsket å rette fokus mot de som jobbet på gulvet, i avgangshallen, de som møtte de reisende ansikt til ansikt, men som var lengst nede i organisasjonshierarkiet. De siste skulle bli de første, sagt med litt andre ord.

Hans motiv var nok rent forretningsmessig. Skal kundene få en god opplevelse må de oppleve at dem de møter ansikt til ansikt har makt, evne og vilje til å ordne opp der og da, ikke vente på direktiver og beskjeder ovenfra.  

Janne Carlzon drev business, men slagordet: «Snu pyramidene», eller med Jesu ord: «De siste skal bli de første og de første de siste» kan vi godt ta med oss videre. Det sier nemlig ikke bare noe om hvordan Gud tenker om oss – at vi alle er like verdifulle og skal få like mye av ham, men også hvordan vi bør tenke og handle i forhold til hverandre.

Det kan få konsekvenser for vår fordelingspolitikk, våre velferdsgoder, vår måte å møte fremmede på og ikke minst vår måte å være menighet på. Løfte fram de som i andre sammenhenger kanskje faller utenfor eller stiller bakerst i køen. De som stadig opplever å være de siste som ble valgt til fotballaget eller helt andre lag. De skal i menigheten oppleve å være førstevalget. Hva det betyr, får du gruble litt videre på, men hermed er utfordringen gitt, fordi vi alle har et hellig kall til å forandre og skape fred med ansvar for hverandre.  

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. 

 

 

Forbønn

La oss be for kirken og verden

  • Evige Gud, himmelens og jordens skaper, vi takker og lovpriser deg for all din godhet mot oss. Vi ber for ditt skaperverk. Hjelp oss å forvalte det til beste for hverandre. Led folk og nasjoner til å leve i fellesskap og fred. Gi visdom og mot til alle som har lederansvar blant oss. Fri oss alle fra misunnelse og mistenksomhet, og hjelp oss til å leve i fred og forsoning. Gud, vi ber.
  • Vi ber for alle som lever i fattigdom. Vær vern og ly for dem som er på flukt fra krig og katastrofer. Vær nær hos alle som er syke og som trenger hjelp. Vi ber særlig for alle som er syke eller redde for pandemien som har rammet oss og hele verden og for alle som er ensomme og alene i denne tiden. Vi ber for de som savner fellesskap og tilhørighet. Gjør oss alle til tjenere som kan lytte, lindre og lege. Gud, vi ber.
  • Vi ber for din kirke på jord. Fyll den med din Ånd. Vi ber for vår biskop Kari og for alle med lederansvar i vår kirke. Vi ber for vår menighet, for gudstjenester og samvær. Vi ber særlig for våre konfirmanter, gudstjenestene neste helg og forberedelsene fram mot disse. Hjelp konfirmantene å finne din vei gjennom livet. La dem kjenne seg omsluttet av din kjærlighet. Vi ber for de fellesskap hvor vi hører til, for våre barnehager og skoler, for bedrifter og arbeidsplasser og de som er arbeidsledige. Vær nær hos alle som strever med sine liv. Gud, vi ber deg.

 

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"