Søndagens prekentekst er fra Matteusevangeliet, kapittel 26, vers 6-13 – «Jesus blir salvet i Betania»
Tiden nærmer seg. Jesus har formidlet at han snart skal bli utlevert og korsfestet. Kvinnen som salver Jesus, hennes handling kan forstås som en overgangsrite. Når disiplinene reagerer med forargelse bryter Jesus inn og sier: «Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd.» Jesus har nå tilbragt lang tid med disiplene, og stiftet et nært bekjentskap. Allikevel undrer de seg over hva Jesus forteller dem. Han forbereder dem, og viser til hva som står skrevet om menneskesønnen. Jesus blir salvet, rituelt sett som før en begravelse. Men dette ritualet symboliserer også en annen betydning. Jesus salves også slik konger salves ved inntredelse. Messias kommer fra det hebraiske Mashiach, som betyr den salvede. Dette er også en henvisning til hvordan kongene i oldtidens Israel ble innsatt ved salving.
Disiplene reagerer på kvinnens handling med smålighet. De er indignert over det de ser på som bortkastet bruk av penger eller overdådighet, og hvorfor ikke heller bruke pengene på de fattige. Det er rart, for de har jo nå vært sammen med Jesus i over tre år, og de kan umulig tro at Jesus mener at vi ikke skal hjelpe de fattige?! De kommer med pekefingeren. Jesus kommer ikke med noen pekefinger. Ikke gjør det, ikke ha disse eller de meningene, forsvar dette og ikke dette. Vi har så lett for å komme med pekefingeren. Vi er så redde for å gjøre feil. Hvis jeg mener det, hva tenker andre da? Hvis jeg ikke forsvarer dette eller står for de verdiene, hvordan fremstår jeg da. Tenk om jeg tar feil, hva vil andre si?
Overdådig kjærlighet har vi lett for å dømme eller i hvert fall se på som unormal. Tenk på lignelsen om sønnen som kom hjem (Luk 15,11-32). Hva er ofte det første vi tenker på da? Overdådig nåde, sønnen som fikk uhemmede klemmer og ufortjent fest. Vi ser en nådehandling fra faren og definerer den som overdreven. Disiplenes smårettferdighet står i sterk kontrast til kvinnens overdådige hengivenhet. Likegyldighet og dårlig dømmekraft er ofte forankret i redsel. Dårlig dømmekraft og likegyldighet er smittsomt, men det er raushet og kjærlighet også.
Kanskje trengte Jesus dette. Kanskje trengte han denne kjærligheten og tiltroen. Dagene med redsel, fornedrelse og vissheten om sin død - kanskje trengte han denne kjærligheten, hos Matteus, fra en uidentifisert kvinne, for å takle og holde ut dagene frem mot langfredag.
Kvinnen forberedte Jesus for sin død, ikke bare med kostbar salve, men med ritualet som lot ham føle at uansett hva slags prøvelser han skulle møte, ville han møte dem vel vitende om kjærligheten kvinnen hadde salvet ham med.
Vi skal lære noe, derfor sier Jesus at vi skal minnes denne kvinnen. Vi trenger alle ekte kjærlighet. For å kunne gi kjærlighet må vi også makte å ta den imot. Ellers kan vi ikke greie å innfri det Jesus befaler oss å gjøre - å elske hverandre. Vi er alle «hverandre»!
Det er rart vi ikke gir henne mer oppmerksomhet. Hun er et bilde på hvordan tilbe Jesus på en måte som er full av liv, leken og uten frykt for hva andre vil komme til å mene om henne. Helt uten frykt for at det er på korrekt måte.
Så la oss gå inn i påsken med dette i tankene og kvinnens beveggrunn: «Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne».
Therese Wivilson-Schei