I tillegg til full jobb som krever mye, er hun mor til fire unger. Hun kjenner tidsklemma, men er ikke så redd for det.
Hun er vokst opp på Vestlandet, men har slekt blant annet på Grorud. Så har hun bodd på Kjelsås og i Brekkelia, og nå bor hun øverst i Svensenga ved Brekkekrysset. I det området går hun ofte tur med hunden Balder.
- Familien min var ikke aktive i kristelige miljøer. Men da jeg gikk på videregående, fant jeg ut at jeg måtte ta en avgjørelse om jeg skulle gjøre kristen tro til en personlig sak eller ikke, forteller hun.
Etter det har hennes religiøse tilknytninger vært mangfoldig:
- Ja, uff! Jeg har vært innom så mye! Det har vært en lang reise…
- Jeg har vært innom Indre sjømannsmisjon, Skoleungdomslaget, Indremisjonen og Misjonssambandet. I studietiden gikk jeg i Misjonskirken, og da jeg flyttet til Oslo, gikk jeg på møter i en pinsemenighet og i Storsalen. Og så har jeg vært med i KRIK. Der traff jeg forresten, mannen min.
- Da jeg og mannen min flyttet til Nordberg, bestemte vi oss for at vi ville være med i det som foregikk lokalt og delta i det. Hvis ikke, får vi jo ikke noe lokalsamfunn! Vi ville følge opp barnas aktiviteter. Og vi ville engasjere oss i kirka, som er viktig i lokalsamfunnet. Vi valgte å prioritere kirka. Jeg er litt diakonal i tankene og mener at denne omsorgsbiten, det å ta vare på hverandre, er viktig og noe som gagner alle i bydelen.
- Jeg vet ikke riktig hvordan jeg skal beskrive det, men kirka betyr noe for meg. Jeg skiller litt mellom Gud og kirka. Kirka er vårt arbeid, det vi driver med for å fremme det Gud står for. Men Gud er mer personlig, en del av meg og min identitet.
Men akkurat hva Gud betyr, er det ikke så lett å finne de rette ordene for, synes Solfrid. Nå tar hun uansett fatt på fire år med kirkelig arbeid.
- Jeg er litt usikker på hva jeg har tatt på meg som leder av menighetsrådet. Men jeg er lærevillig og åpen for hva som ligger i oppgaven. Menighetsrådet er en gruppe, et team, og min oppgave blir å få denne gruppa til å fungere på en god måte.