Det var uvant, for det er ikke så ofte fremmede tenåringer rekker fram hånden for å hilse på meg. Men tema for årets revy var Connecting people. Den handlet om å knytte forbindelser, knytte mennesker sammen. Og det begynte allerede før første revynummer.
Kapellan Gunnhild sier det på sin måte: Relasjoner, sier hun. Det er det alt handler om her i livet. Det er det som former oss som mennesker. Det er noe vi alle trenger, samtidig som vi vil bevare egne grenser.
Uten å bli altfor selvopptatte, tror jeg det er en øvelse vi bør gjøre iblant - å tenke gjennom våre egne relasjoner. Hvordan er jeg blitt den jeg er? Hvordan er jeg blitt formet, på godt og kanskje mindre godt, av mitt forhold til mine foreldre, mine søsken, kjæreste og ektefelle? Hvordan er forholdet til naboer, venner og arbeidskolleger? Til tro og til kirke?
Hvordan vi svarer på slike spørsmål forteller dypest sett hva vi anser som godt og tjenlig i livene våre, hva som er våre verdier. Det går an å lese hele dette menighetsbladet som en samling eksempler på ulike tilknytninger.
Jeg var heldig med mine foreldre. De startet sjelden noen akademiske eller politiske diskusjoner i heimen. De gikk i kirken på julaften og ved spesielle anledninger. De var medlemmer av statskirken og døpte alle barna sine, men tro og kristendom var ikke noe tema hjemme hos oss. Til gjengjeld var det mye varme og trygghet.
Jeg vokste opp uten noen barnetro. For meg har ikke det vært noen ulempe. Min interesse for kirke og kristen tro ble vekket i ungdomstiden, da jeg ble med i menighetens ungdomsarbeid. For mitt vedkommende kom altså tilknytningen, relasjonene først. Deretter kom oppgavene og engasjementet. Og så troen.
I Fossrevyen var det et tablå der Michelangelo sto ved staffeliet sitt. På et bord satt to modeller, Gud og mennesket, og holdt fingertuppene så de nesten berørte hverandre. Det var Michelangelo som malte sin versjon av Skapelsen.
Gud berører mennesker: Det kan skje på mange måter. Og kan hende skjer det ikke i det hele tatt.
Å sette ord på hva vi tror, er vanskelig for mange av oss. Ordene blir lett for små og for trange. Å tro rommer så mye mer enn å adoptere et tankegods, bestemte meninger og holdninger. Å tro er også å kjenne tilhørighet til kirken og delta i en gudstjeneste eller gravferd med Fadervår og velsignelse. Troen er koblet til relasjoner, tilknytningen til andre mennesker, og den vokser av å bli utfordret og fordypet.