Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:
Da tiden var inne, tok Jesus plass ved bordet sammen med apostlene. Og han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide.
For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.»
Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.»
Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.»
På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.
Men se: Han som forråder meg, har hånden her på bordet sammen med meg.
For Menneskesønnen går bort, slik det er bestemt. Men ve det mennesket som forråder ham!»
Da begynte de å trette om hvem av dem det kunne være som skulle gjøre dette.
(Luk 22, 14-23)
Å lengte etter et måltid - 1
Vi er for tiden i karantene, eller en av oss er også i hjemmeisolasjon, og må tilbringe all sin tid på rommet sitt.
«Vil du ha vafler?» spør jeg den isolerte, vel vitende om at han er glad i det. Men svaret, som kommer via Facetime, er nedslående, «Nei takk, jeg orker ikke spise vafler alene på rommet.»
Det er nemlig ikke det samme å spise alene på rommet.
Det er ikke det samme å spise alene, når man mest av alt ønsker å spise sammen med noen – det er det jo mange som vet ekstra godt nå.
Jeg lengter i alle fall etter de store, rotete, høylydte måltidene som vi pleier å ha. Hvor folk må stables på benken, vi må bruke BÅDE pianokrakken og ekstrastolene fra IKEA, og hvor det pågår til enhver tid minst tre forskjellige samtaler på en gang. Vi spiser og drikker godt, og dette deilige surret av trivselslyder går i bakgrunnen, av latter og liv – og av minstemann som forlanger å få bytte plass, for hun vil heller sitte ved siden av en annen tante.
Slike måltider kommer veldig høyt opp på lista mi over det beste jeg vet. Det er noe paradisisk over et godt måltid sammen med mennesker en er glad i. Og det er ikke noe jeg har funnet på heller, for i det gamle testamentet beskrives paradis nettopp slik, som et endeløst måltid, med klaret vin og margfulle retter. Sikkert med et enormt trivselssurr i bakgrunnen, latter og gode historier uten ende……
Å lengte etter et måltid - 2
Mitt drømmemåltid ligner kanskje ikke helt det måltidet vi jevnlig deler i kirkens rom. Dette måltidet vi nå med stadig større vanskelighet (og med stadig større mengder av håndsprit) deler ut; nemlig nattverden.
Allikevel, selv om serveringen i dette minnemåltidet er mer sparsomt, er det jo så stort det vi får nettopp her.
Kristi kropp, gitt for deg.
Kristi blod, utøst for deg.
I nattverden er vi ved kjernen av det vi som kirke er.
Vi er de som får ta imot alt vi trenger for å leve som kristne– fordi Gud er god. Vi er de som skal få gi videre alt godt vi selv har fått – fordi Guds kjærlighet omfatter hele verden og alt det skapte.
Så enkelt og så vanskelig.
Og selv om jeg kan bli opptatt av logistikk og timing og flyt i gudstjenesten og alt mulig rart, så elsker jeg å dele ut nattverd. Igjen og igjen. For vi trenger å bli minnet på hvem vi er og hvem Gud er – igjen og igjen.
Det er fantastisk å få oppleve køen som bølger seg oppover midtgangen i Nordstrand kirke, søndag etter søndag.
For dette er også et fellesskap, som tar imot sammen.
Et fellesskap som alltid er større enn det vi ser og opplever på en vanlig gudstjeneste.
Nå har det blitt en trøstetanke for meg, der jeg står og deler ut nattverd til en og en; sier innstiftelsesordene, ber Fadervår, og deler ut.
Vi minner hverandre på hvem vi er og hvem Gud er – og vi blir en del av noe mye større, om vi aldri så mye må ta imot en og en, akkurat nå.
Å lengte etter et måltid - 3
I dagens tekst står det at Jesus lengtet etter å holde måltid med sine disipler på Skjærtorsdag.
Og er ikke det ganske rart egentlig? At han lengtet etter å holde måltid med……dem?!
Med han som holder hendene på bordet, han som skal stille opp med det eneste kysset Jesus får denne påsken – forræderen Judas.
Med brødreparet med de store ambisjonene.
Med Tomas, som forlanger håndfaste bevis for å tro, og med Peter som lover så mye mer enn han kan holde, denne påska.
Det hadde kanskje ikke vært så rart om Jesus på et visst tidspunkt hadde reist seg opp, og sagt: «Nå får det være nok! Nå går jeg, for jeg holder ikke ut å sitte her og late som, med dere som kommer til å svikte og forråde og holde på, på alle destruktive vis. Jeg ser nå at jeg har valgt helt feil folk rundt meg – jeg trodde på dere, men det burde jeg ikke ha gjort. Og nå er det for sent! Dette fellesskapet er i ferd med å gå i stykker, og jeg gidder ikke mer!».
Også kunne han ha gått og smelt med døra.
Men istedenfor sier han at han lengter inderlig etter å holde måltid med dem. Med dem!
Fordi dette måltidet først og sist handler om fellesskap.
Det viktigste og vanskeligste av alt. (Både i en coronatid – og ellers!)
Og ikke tror jeg at vi er særlig annerledes enn den gjengen Jesus samlet rundt seg den aller første Skjærtorsdag.
Rett under overflaten finnes det også hos oss, mye som vil rive fellesskapet i stykker.
Annerledes er vi ikke blitt på de siste 2000 årene, vi mennesker, vi har med oss, hvor vi går og står, også denne risikoen for å ødelegge samhold og samvær.
Det finnes i meg, og det finnes i dere, alt dette som ikke driver mot fellesskap, men som driver mot brudd og bråk mellom oss.
Ambisjoner på ville veier, grådighet, feighet, lysten til alltid å ta minste motstands vei, egoismen osv. osv.
Vi er ikke så annerledes enn disiplene
Vi har i oss både det som driver mot fellesskap, og det som så fort ødelegger fellesskapet. Akkurat sånn er vi.
Men når vi feirer nattverd, så samles vi om han som så inderlig lengter etter å holde dette måltidet med oss.
Med oss!
Gud lengter etter å holde måltid med oss, sånn som vi er, for å gi, for å tilgi, for å styrke og utfordre oss, for å glede og trygge oss, og ikke minst, for å binde oss sammen.
Det smaker Paradis– og vi er alle invitert.
Amen.