Det kan være en krevende øvelse å lese bibeltekster. Så også i dag. Hvorfor i all verden måtte to så kontrastfylte motiv settes sammen i dagens evangelietekst? - Den kjente og kjære fortellingen om den ene sauen som hadde kommet bort fra de nittini og ble funnet igjen og den krevende formaningen om å konfrontere en person som synder - med mulighet for at denne ender opp utenfor fellesskapet?
Hva er det som binder disse tekstene sammen? Det er sikkert flere svar på dette, men i dag vil jeg konsentrere meg om ett spor, nemlig dette:
Det er ikke Guds vilje at noen av oss skal være utenfor eller holdes utenfor! Vi er skapt til fellesskap med Gud, med hverandre og med oss selv. Det er presserende for Gud at vi bevares i disse relasjonene. De gir oss tilhørighet, identitet, verdighet og mening.
Det snakkes i teksten om muligheten for å gå seg vill. For å komme på avveier. Og det er tydelig at dette handler om å miste kontakten med de andre – å komme bort fra det fellesskapet der en hører hjemme.
Det ser ut som dette kan skje på minst to måter: Først den måten som vår kirkes tradisjon har lagt størst vekt på: nemlig at man synder – det vil si at en svikter fellesskapet med seg selv, med Gud og de andre ved å bryte lover og regler som skal verne fellesskapet.
Dagens tekst gjør det tydelig at synd ikke skal bagatelliseres. Den skal konfronteres. Med fasthet og kjærlighet. For den uavhengighet som setter seg ut over fellesskapets beste, bryter det ned. Det beste vi kan gjøre med synden er å erkjenne den og ta et oppgjør med den.
For det inngår ikke i Guds vilje at vi skal komme på avveier og miste tilhørigheten i fellesskapet. Når vi bekjenner vår synd, slik vi gjorde sammen ved starten av gudstjenesten, og slik vi bes om å gjøre overfor den eller de vi har forurettet, får vi tilgivelse og oppreisning som ubetinget gave. Den gaven kan ingen ta fra oss!
Men så er det en annen måte vi kan komme på avveier på, som nok er underkommunisert. – I alle fall i deler av vår norske kirkes kultur.
I vår iver etter å forkynne evangeliet om tilgivelse for synd har vi stått i fare for å overse den som er rammet. - Alle det er begått urett mot, og som har fått sin verdighet krenket av andre. Alle som kjenner seg – eller faktisk befinner seg - utenfor det gode selskap fordi noen har ignorert dem, ikke anerkjent dem eller rett og slett tråkket på dem. Kanskje er den ene sauen som er kommet bort fra de nittini et menneske som er ført på villspor ved andres synd eller uvettighet?
Det kan for eksempel være mennesker som over lengre tid har lyttet til destruktiv forkynnelse. - En forkynnelse som har ført inn i et uutholdelig strev med nederlagsfølelse som eneste resultat. De er blitt foret med et bilde av Gud som er så krevende at de har funnet det best å ta totalt avstand fra kristen tro. Noen av disse har fått betegnelsen ”brente barn” og de har fått en del oppmerksomhet i media denne våren. Det er viktig at det destruktive blir avslørt og mennesker får nye muligheter til å høre evangeliet på en befriende måte. For det er ikke Guds vilje å miste NOEN!
På villspor kan også mennesker komme når en blir utsatt for mobbing og overgrep, eller når en på ulikt vis blir utnyttet personlig, økonomisk eller politisk. Ingen som er rammet av synd på denne måten trenger å høre igjen og igjen om omvendelse og oppgjør. Ofte vil følelsen av uverdighet og utenforskap bare øke da.
Den som synder gjør noe som feil og er derfor skyldig. Den som er blitt syndet imot føler ofte at en er feil. At en ikke har verdi og at en nærmest fortjener å være utenfor. Jeg tror det er til alle som kjenner det sånn, Anne Grete Preus synger:
Hvem tok din vinger
Hvem bøyde ditt hode
Og sendte ditt hjerte på drift
Hvem temmet din lengsel
Fra bredpenslet styrke.
Til liten utydelig skrift
Liten utydelig skrift (AGP ”Ønske”)
Hvem er det som sier at du ikke har noe å fare med, at du ikke er god nok, og at skammen har rett når den krever at du skal trekke deg unna fellesskapet? Det er IKKE GUD!
Det er presserende at ingen av oss skal sette oss fast i offerrollen og miste tilliten til oss selv, til fellesskapet eller til Gud. Gud er den som speider etter den som har slått blikket ned i selvforakt.
Kan det være Gud som synger til oss også gjennom noen andre linjer av Anne Grete Preus:
En sang om når du ser deg selv i knuste speil
Og graver opp terrenget når kartet er feil
Når verden går imot deg
Er allikevel
Ingen så iherdige som
Demonene inni en selv
Jeg vil ikke lenger se deg der
Du slåss med skygger og en spøkelseshær
For du er
God nok
Mer enn god nok
God nok
Som du er
Den som har gått seg vill trenger å høre en trygg stemme å orientere seg etter. En stemme som kanskje er glemt i alt det nådeløse som kommer innenfra. Men det er Gud som roper. Jeg vil ikke lenger se deg slik! Gud vil velsigne og bevare! Gud vil la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Gud vil gi deg fred.
La oss lytte til denne stemmen. Og følge etter gjeteren selv - Jesus Kristus – tilbake til fellesskapet. La oss ta imot ham igjen i nattverdens brød og vin. Der gis vi tilhørighet, identitet, verdighet og mening. Og der, midt i fellesskapet, inviteres vil til å være med ut på leting etter mennesker som har mistet det. Det kan være et familiemedlem, en nabo, en kollega, en romkvinne eller en flyktning…
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var og er og være skal, en sann Gud fra evighet og til evighet. AMEN
Under forbønnen i høymessen ble det blant annet bedt for alle mennesker på flukt, for alle som ble rammet av angrepet i Orlando og for LHBT-personer som blir forfulgt og undertrykt.