Preken holdt 30. april 2017 Hyrdesøndagen 3. søndag i påsketiden

Preken holdt av domkirkeprest Jonas Lind Aase

Bibeltekster
Joh 10,11-18 
Esek 34,11-16
1 Pet 2,20-25

Hvilket bilde ser du for deg etter å ha hørt dagens bibeltekster? Om jeg skal tippe, tror jeg at det inkluderer en mann med langt hår, kledd i kjortel og et firebent dyr på skulderen som etter ryktet er litt dum og har dårlige selvbergingsegenskaper. Jeg tror ikke jeg er den eneste som ser for seg et maleri hvor Jesus bærer et lam på skuldrene. Hvis du har vært i en suvenirbutikk i Roma, har du kanskje sett de små blinkende glassgjenstandene med bilde av Jesus med hyrdestav i den en hånden, og et lam i den andre, stående midt i saueflokken. Kanskje vekker bildet av Jesus som den gode gjeteren nostalgiske følelser fra barndommen, hjemme hos farmor og farfar, i kirken eller bedehuset,  eller så oppleves det muligens fremmed og rart at Jesus sammenligner sine etterfølgere med en flokk sauer.

Sikkert er det at bildet ga mening i sin samtid fordi den gode hyrde brukes som beskrivelse av Gud i Det gamle testamente og flyttes over på Jesus i Det nye.

I dag lurer jeg på hvordan det er å høre denne teksten uten å oppleve seg som en del av flokken. Du har kanskje vokst opp i et kristent hjem, men aldri funnet deg til rette i noen menighet. Du har kanskje et håp om en skapergud som står bak galaksene og stjernene, månene og planetene. En Gud som skjøv universet i gang og står bak babygråt og sang, men du har aldri følt deg hjemme i flokken som kaller seg kristne. 

Mange har opplevd og opplever å være utenfor. Følelsen av å være isolert og ensom legger seg som en tåke over hverdagslivet.

En tolkning vi har lett for å gjøre, særlig oss prester, er at vi ser på oss selv som hyrder og gjetere. De som skal skape inkluderende fellesskap. De som leder flokken. De som har stemmen det skal lyttes til. De som har skjønt hvordan det henger sammen. Her begynner det å skurre, for bare ved å si inkluderende felleskap, antar en at det er en selv som skal inkludere. At en selv er den normale, sunne og ressurssterke som skal inkludere den andre som er annerledes, utenfor og hjelpetrengende. Denne mentaliteten preger ofte mange av oss og kan være en fristelse. Tankegangen kan resultere i en oss- og dem- sortering av mennesker. De innenfor flokken, og de utenfor. For den som har følt et snev av å være utenfor, vet at det å være  en ”dem” kan være nok til å holde seg langt unna menigheter.  

Jeg kjenner mange som har opplevd på kroppen hvordan det er å bli avvist fra et fellesskap. Som stilte litt for mange krevende spørsmål, som var litt for opprørske og "ungdommelige", som ikke passet helt inn noens mønsterbilde, som ble en "dem". Det å bli avvist vekker følelser som berører oss dypt og som forbindes med det å føle seg verdiløs og ubrukelig. Å bli avvist får oss til å føle oss stygge, dumme og uverdige. Det kan føre til tanker som at verden er et bedre sted uten meg.

Nå kan det høres ut som jeg forutsetter at alle vil være en del av denne flokken, og det tror jeg ikke. For mange tenker nok at kirkeflokken er den som har gått seg bort. Uansett hva som måtte være årsak til dette, tror jeg vi har alt å vinne på å reflektere omkring hva det vil si å være kirke, menighet og flokk, og hva det vil si å oppleve seg utenfor.

Mange synes det er behagelig å høre om gjeteren som leder oss til grønne enger og til vann der vi finner hvile. Men utenfor flokken er det noen som opplever at de ikke passer inn, ikke er gode nok, ikke har tro nok, og at Gud ikke elsker meg for den jeg er. At de grønne engene er forbeholdt noen andre. Det er så fristende og så enkelt å kategorisere mennesker som innenfor og utenfor.

Men hva er den gode gjeter egentlig gjør? Teksten fra profeten Esekiel forteller oss at Gud leter opp de bortkomne, fører tilbake de fordrevne, forbinder de skadde, styrker de syke, vokter de fete og sterke, altså bygger opp, og gjeter de på rett vis. Fra Peters første brev kan vi trekke frem at alle mennesker tar del i lidelsen på en eller annen måte, og at Gud identifiserer seg kanskje mest med de som har det verst, med den som er utelatt, med det jeg har avvist i meg selv.

Tenk på Peter, disippel og venn. Trår i baret, for å si det forsiktig. Fornekter Jesus når han kunne ha vist ryggrad, mot og karakter. Allikevel velger Jesus å bygge sin kirke på nettopp Peter. Jesus selv, ble avvist og korsfestet, men han er troens fundament, kristendommens frelser. Kanskje er kirken nettopp de avvistes flokk. Kanskje ligger det en gudommelig visdom i at kirken er bygget på mennesker som er avvist, for det forteller oss at vi er avhengige av Den hellige ånd og av stadig nye mirakler. Vi klarer ikke alt for egen kraft, vi er avhengige av Gud, slik sauen er avhengig av en god hyrde.

Vår oppgave er å sørge for at denne flokken ikke holder folk ute og på avstand, men bygger ned porter og murer og dørterskler, og leter etter det avviste, for da ønsker vi samtidig den avviste Gud inn i vårt liv og vår kirke. Se etter Jesus i det avviste, for det er her Guds helbredende kraft gjør seg synlig. 

Jeg lurer på hva i deg selv du har avvist. Jeg lurer på hvem du og jeg har avvist. Den gode gjeter ser ikke bare til den ene og den andre flokken, men spesielt til den og det som er utelatt. Han sier, du er et menneske og deg er jeg villig til å gå i døden for. 

Domkirkeprest Jonas Lind Aase