Påsketiden er på mange måter en meditasjon over tomhet. Den er å ta inn over seg at kristen tro er grunnlagt på noe vi ikke ser.
Og den fører oss dypere inn i bibelens fortellinger. Den minner oss om at jordens begynnelse skjedde i en øde tomhet. Den tar oss til evangeliene som forteller at de første disiplene begynte å tro i møte med en tom grav. Kristendommens store fortelling er om en Gud som søker tomheten. Søker tomheten for å skape noe nytt i den.
Forut for den tomme grav, ligger lidelseshistorien. Forut for lidelsen ligger all pasjonen, all lidenskapen som endte med svik, rettergang, dødsdom og langsom, pinefull død. Det er Jesus som dør, Guds sønn og Gud selv, og Jesu lik legges i en fremmeds grav.
Slik ender fastetiden i et nullpunkt. I en stillhet. I en tomhet. I en mulighet for å komme lenger ned. Dypere inn. Finne et stillere vann.
Men når alt er blitt stille, og i det dagen begynner å gry, er det to kvinner som våger seg til denne graven. I Matteus-evangeliet møtes kvinnene av en engel. Han sier til dem: «Frykt ikke! Jeg vet vel at dere leter etter Jesus, han som ble korsfestet. Men han er ikke her, han er oppstått slik som han sa – kom bare hit og se etter stedet hvor han lå!»
Engelens ord til kvinnene, er på en forunderlig måte ord til alle som lengter etter å se Gud. Det er ord til alle som søker et personlig møte med Jesus. Det er ord til alle som har opplevd svik og død.
Kom bare hit til det tomme stedet … se etter Gud her … og la det begynne.
I kirken varer påsketiden helt til pinse. Bibeltekstene vi deler i disse 50 dagene er som et knippe av fortellinger som på hver sin måte gir et hint av hvordan Jesus kommer til mennesker som er i et savn, i en mangel, i en tomhet. Mennesker som søker noe de opplever de har tapt.
Tekst av Elisabeth Thorsen
domkirkeprest