Prekentekst: 1. kong 8,12-13.27-30; Joh 17,6-11
"Strategidiskusjoner i endringenes tid"
Denne formuleringen har jeg lagt merke til når KA i år kaller inn til landsråd. Og så har det slått meg at de to bibeltekstene vi nettopp har lyttet til kan forstås i et lignende perspektiv. Kanskje var det ikke så mye diskusjon å spore akkurat, men begge tekstene handler vel strengt tatt om strategi i endringenes tid.
I evangelieteksten lyttet vi til et lite utdrag fra Jesu avskjedstale til disiplene. De stod foran store utfordringer. De var blitt vant til å være i følget til den store Mesteren. De var blitt kjent med ham, og selv om det skjedde uforutsette ting, var de vant til at ting løste seg – ofte på forunderlig vis. De var også blitt bundet til hverandre, og lurte vel på hvordan det ville gå med DEM da Jesus sa han ikke lenger skulle være i verden.
Vi hørte også Eigil lese fra 1. Kongebok om da Salomo ville bygge det første tempel for Gud. - Han som hadde fulgt dem på så mange ulike måter helt fra han kalte Abraham. Gud hadde talt til Moses gjennom den brennende tornebusken. Han hadde gått foran dem gjennom ørkenen som en skysøyle om dagen og en ildsøyle om natten. Nå skulle Guds bolig være i tempelet. – En stor forandring for folket. Det skulle bygges en helt ny struktur for relasjonen til Gud.
Er det ikke en form for ny kirkeordning Salomo er arkitekt for? Og er det ikke en slags virksomhets-overdragelse som forberedes ved Jesu avskjedstale? Uten sammenlikning for øvrig – men både Jesus og kong Salomo var strateger i endringstider!
Hva er det de vil verne og videreføre i møte med nye rammebetingelser? Kan dette i så fall være et anliggende også KA , og alle vi andre særlig skal ha i mente når Den norske kirke skal rigges på nytt?
Nå vet jeg at arbeidsoppgaver, arbeidsredskap og arbeidsmetoder er ulike i KA og hos alle som forkynner Guds Ord, forvalter sakramentene og gjør andre oppgaver i menigheten. Men er det ikke likevel sånn at det umistelige som skal vernes og videreføres dypest sett er sammenfallende for oss alle?
Både kong Salomo og Jesus ber oppriktig til Gud om det samme: Nemlig at GUD ikke måtte bli borte – verken for folket eller for disiplene – og at menneskene ikke måtte bli borte for Gud og hverandre.
Dere som har vært til stede når nye kirker vigsles, vil kanskje huske at den teksten Eigil leste - om da kong Salomo vigslet tempelet i Jerusalem – alltid hører med i liturgien. Salomo forventet at Gud selv ville bo i tempelet gjennom sitt eget navn. Dette er et helt sentralt perspektiv i vår kristne tro; sammenhengen mellom Guds navn og Guds nærvær.
Navnet er i jødisk-kristen tradisjon ikke bare en ”merkelapp”, men uttrykk for personens identitet og tilstedeværelse. I det gamle testamente har Gud mange navn. Skaperen, Redingsmannen, Forløseren, Forsørgeren, Trøsteren, Gud som ser, Klippen, Den allmektige, for å nevne noen.
Gjennom tidene er det gitt mange forklaringer på alle de ulike navn som brukes på Gud i Det gamle testamente. Den jeg har funnet mest gehalt i, er at Gud gjorde seg kjent for folket på ulike måter til ulike tider, fordi de trengte Gud på ulike måter til ulike tider! (I parentes kan jeg nevne at nettopp dette perspektivet er blitt til stor hjelp for meg personlig. Gud er ikke en Gud bare i medgangstider. Han er den Gud som ser og som bærer og forsørger også når erfaringen av nærværet kjennes å være over alle hauger.)
- Alle de ulike navn på Gud blir i Det gamle testamente etter hvert samlet i det ene navnet ”Jeg er”, Herren eller Jahve, som rommer alle de ulike gudsnavn. Det er dette navnet Jesus identifiserer seg med i det nye testamente. Ikke bare som en merkelapp, men som et uttrykk for Guds eget nærvær i hans person; Jeg er veien, sannheten og livet.
Da Salomo ba om at Guds navn måtte bo i tempelet, ba han egentlig om at Guds nærvær ikke måtte vike fra folket. Og når Jesus ber om at disiplene må bevares i det navnet han har fått av Faderen, ber han egentlig om at Guds nærvær fortsatt skal omslutte dem og binde disiplene til hverandre og til Gud.
Dette må også være vårt overordnede anliggende når vi skal utmeisle strategien for kirkens framtid sentralt og lokalt. - Å legge til rette for Guds nærvær – å skape gode og tilgjengelige rom for Jesu navn. – Å bidra til at ryktet om dette navnet kan spres fritt og forståelig. - Ikke for å tviholde på gamle tradisjoner, men for å bidra til at Guds dynamiske nærvær får rom mellom oss. Det som sikrer evangeliets frie løp til mennesker som er kuet og bundet og lengter etter frihet. Evangeliet om Jesus kan skape noe helt nytt og overraskende og gi oss glimt av Guds Rike midt i en krevende verden.
Da jeg som ungdomsskoleelev i Kristiansand på slutten av 60-tallet var på lederkurs i Skolelaget, måtte vi lære følgende setning utenat: ”Orden og organisering kan ikke skape åndelig liv, men rot og mangel på organisering kan hindre livet i å bryte fram.”
Jeg har gått en ganske lang vei fra ungdomstiden på Sørlandet til Oslo domkirke. Men denne setningen slipper jeg ikke: Rot og mangel på organisering kan hindre livet i å bryte fram! Derfor har jeg stor sans for det kirkelige byråkrati – KA inkludert. – Vel å merke - så lenge byråkratiet ikke blir et mål i seg selv, men bidrar til å understøtte evangeliets frie løp og kirkens enhet gjennom motiverte medarbeidere!
Det er en viktig jobb dere har foran dere disse dagene. Lykke til med strategidiskusjoner i endringenes tid!
Men allerede her i kirken omslutter Guds nærvær oss. Gud som kjenner hver og en av ossved navn. Han vet hvor vi kommer fra og hvor vi bor. Han vet om vår sorg og våre bekymringer, og hva som gir oss glede og håp. - Akkurat der vi er – som menighet, og som enkeltmennesker, inviterer Gud på nytt til fellesskap og livsmot, gjennom brødet og vinen.
For Gud har ikke trukket seg tilbake. Gud kan gjøre noe nytt. Guds navn er alltid større.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og være skal, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen