– I vår menighet er det rundt 150 begravelser hvert år, altså tre i uka i gjennomsnitt. Dette tallet har holdt seg konstant og det viser at kirkelig begravelse står støtt i vårt område, sier Rødahl. – Det er samtidig et stort ansvar å møte mennesker i alle mulige situasjoner og bidra i sorgarbeidet.
– Selve seremonien er viktig for sorgarbeidet. Vi legger den døde i Guds hender. Så må de etterlatte slippe taket. Seremonien kan hjelpe folk til å legge noe bak seg. Sånn sett kan det være et tap at det er flest kremasjoner. Ved kistebegravelser, der vi senker kista ned i graven, markeres tydeligere en fysisk avskjed, og det kan være viktig for mange.
Hva med minneordene som innleder begravelsen, kan de også ha betydning for bearbeidelsen?
– Ja, i høyeste grad. Minneordene er ikke bare noe vi sier for ordens skyld, de er viktige. Jeg synes det er viktig at det blir sagt en del, og at det ikke er for kort – den avdøde fortjener det i avskjeden. En skal si noe som de etterlatte kan hekte sine minner på og som kan være en katalysator for de etterlattes tanker og bearbeidelse.
– Ofte er det presten som holder minneordene. Men ikke sjelden er det noen av de etterlatte. Det oppmuntrer jeg til. Det kan være bra for de etterlatte selv. Og for dem som hører på å vite at det kommer fra noen som har stått den døde nær.
Hvis det er du som holder minneordene, er det ikke vanskelig når du ikke har kjent den døde?
– Det krever nok en del nærværskompetanse, ja, når jeg snakker med de etterlatte på forhånd. Men jeg opplever det som meningsfylt og som uttrykk for en veldig stor tillit at de etterlatte overlater til meg som fremmed å si det siste offisielle på denne jord om den døde.
– Vi har jo samtale med de etterlatte på forhånd, enten på kontoret eller hjemme hos noen av dem. Det er forresten veldig fint å møte folk hjemme. Noen ganger er familien samlet og er sammen om det, det kan bli en fin stund. Når jeg da skal få vite noe om avdøde og danne meg et bilde, er jeg selvsagt prisgitt dem jeg snakker med. I samtalens løp prøver jeg å tenke, er det noe mer som bør sies? En skal selvsagt ikke trampe inn i andres problemer, men det er også viktig å få sagt noe om eventuelle vanskelige sider ved avdøde. Det er ofte depresjoner, den dødes sykdommer – og det kan være konflikter i familien.
– Vi skal være sannferdige og ikke fortie, men samtidig ikke være for detaljerte. Det kan også være en gyllen anledning til å stoppe rykter. Selv prøver jeg å få sagt slikt med et lite smil – jeg synes det er fint når de som hører minnetalen, humrer litt: ja nettopp, slik var den døde!
Men så er det dette med valg av musikk i begravelsen, det kan vel bli en kime til konflikt?
– Nei, normalt ikke. Det er klart at det dreier seg om en kirkelig seremoni, hvor det er en del normer for hva som passer og ikke passer. Men jeg synes det er viktig å få tegnet et så riktig bilde som mulig av den døde. Hvis vedkommende var veldig glad i «Gamle Svarten», så kan det høre med i avskjeden. Sangen vil nok ikke passe på salmenes plass i liturgien, men jeg synes ikke det er noe vanskelig å ta den med som del av minneordene! Der tegner vi et bilde av den døde, og da kan det være viktig at også lydsporet i livet gjenspeiles i avskjeden. Kirken må møte folks ønsker med respekt.
Nå sier du «folk». I forbindelse med begravelser får du kontakt med så mange «folk». Hva innebærer det?
– Begravelsene er et møtested mellom folk og kirke. Et møte både med dem som kommer til begravelsen, og et møte med pårørende, familier og andre i en ofte vanskelig og sårbar situasjon. Da er presten en Kirkens representant, og det betyr så mye hva en gjør og ikke gjør. Da synes jeg det er viktig at de pårørende kjenner presten, eller vet om han eller henne. Det gir større nærhet. Derfor mener jeg det er viktig at begravelsene så langt det er mulig, forrettes av menighetens prester, og ikke vikarer. Da er det også mulig med senere kontakt.
– Her vil jeg nevne at prestene i menigheten fordeler en del av arbeidet mellom seg i såkalte tjenesteuker. Da kan det hende at begravelsen må skje en uke der en annen prest enn den en tenkte, har begravelsene. Oppleves dette problematisk, forsøker vi å være fleksible.
– Men når vi snakker om kontakt med pårørende, synes jeg det er sårt at vi kan ha problemer med å følge opp kontaktene etter begravelsene. Det kommer jo så mange nye oppgaver hele tiden. Da må jeg i hvert fall si at pårørende er velkomne til å ta kontakt med presten etterpå, om de har noe på hjerte. Og så minner jeg om muligheten for kontakt på Allehelgensdag, hvor vi i særlig grad tenker på dem som er døde siste år og inviterer de etterlatte.
Har du noe du synes det passer å avrunde denne samtalen med?
– Ja, sier sokneprest Rødahl, to ting. For det første synes jeg selv det er et privilegium å få så mange livshistorier. Og få være medmenneske med andre mennesker i vanskelige situasjoner.
– Og for det andre vil jeg understreke hvor viktig håpsdimensjonen er. I alle begravelser og bisettelser jeg forretter, leser jeg dette bibelordet fra første Peters brev, som også leses ved dåpen – og slik omkranser livet med håp: Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.