Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den hellige ånds samfunn være med oss alle!
(etter 2. Kor 13, 13)
Amen.
Alt har en begynnelse og alt har en slutt. I alle fall her på jorden. Og det gjelder også for Jesu virke, for Jesu liv på denne jorden, på det livet han levde som menneske blant mennesker.
Alt har en begynnelse og alt har en slutt og mellom disse to ytterpunktene, i det vi kaller for livet, er slutten en uløselig del av helheten.
Slutten begrenser ikke bare ved enden, men hele veien.
Evangelisten Johannes rammer Jesu virke inn, setter det inn i sammenhengen mellom to kapitler, mellom to store tekster. Mellom Johannesprologen, det store første kapittelet hvor Jesus kommer og det gis et utblikk på Jesu virke, og Jesu store bønn, det syttende kapittelet hvor Jesus stopper opp, tar en siste pust i bakken før vandringen mot Jerusalem tar til, hvor Jesus avlegger regnskap over det han har fått til. I lys av sitt virke og i skyggen av det som kommer tar virksomheten slutt.
Og også dagens prekentekst er rammet inn av evangelisten Johannes, teksten rammes inn av et ord, et lite, men dog avgjørende ord og dette ordet er bevare. Å bevare er en nøkkel inn i teksten, nøkkelen jeg velger i dag.
De var dine, og du ga meg dem, og de har bevart ditt ord.
(Joh 17, 6b)
Hellige Far, bevar dem i ditt navn, det navnet du har gitt meg, så de kan være ett, slik som vi er ett.
(Joh 17, 11b)
Jesus ber for noen, i teksten ber han for disiplene, men vi er etter påske, Jesus ber for oss, Jesus ber for kirken. Jesus ber for kirken, Jesus ber om bevarelse av alle som er kirken.
Vi er kirken, men altså ikke fordi vi er en forening, en sammenslutning av mennesker som vil det samme, mene det samme eller har de samme målene, vi er sammen og samlet på grunn av Jesu bønn. Det er det som holder oss i denne verden, som gir oss kraft, mot, fantasi og utholdenhet, at Jesus ber for oss og at Gud bevarer oss.
Gud bevarer oss og menneskene bevarer ordet. Hva vil det si å bevare ordet? Jeg tror vi gjør klokt i å vokte oss for formaninger og en bibelleseplan. Ikke noe vondt om hverken det ene eller det andre, men det å bevare ordet kan ikke tenkes uten en handling som kommer til lesningen eller snakkingen. Å bevare ordet det er mye mer enkelt:
I den natt da Herren Jesus ble forrådt, tok han brød. Gjør dette til minne om meg.
(1. Kor 11, 23b.24b)
Menneskene bevarer ordet og Gud bevarer oss – symbolet for det er nattverden. Det er i nattverden bevarelsen kommer til uttrykk, i det vi bevarer ordet og gjør som Jesus har sagt, i det vi gjør til minne om ham, her og nå, faller avgjørelsen, i det vi spiser og drikker, i det vi stoler på det lille vi får, et stykke brød, litt vin, blir vi bevart, det er alt og mer får vi ikke.
Vi blir bevart, som Guds skapninger. Vi var Guds, skapt av Gud.
Vi blir bevart, som nettopp disse Guds skapninger, når vi i brød og vin mottar livets gave, bevarelsens gave, udødelighetens gave, når Guds Ja spenner seg over våre liv.
Brød og vin, i all sin enkelhet, minner oss om at vi er mer enn vi makter å se selv, at vi er mer enn vi noen gang greier å uttrykke med ord og i bekjennelse. Vi er mer enn vi ser og vi er avhengig av at vi får muligheten til å tro og troens mulighet gitt i gave.
Derfor kan det å tro ikke være en tidløs holdning til noe eller noen, ikke et tidsuavhengig forhold til et eller annet, tro er ikke forbud mot tvil eller påbud om å si de rette ting, det kan ikke dreie seg om en tidløs, evig, uforanderlig tro, men tro er avgjørelse, usikker, skjør, krevende, for mer enn det lille stykke brødet og det lille begeret vin får du ikke. Bevarelsens gave, udødelighetens gave, åpenbaringen kan ikke pakkes ned i en boks, den kan du ikke ta med deg, men den blir gitt deg, hver gang på ny og på andre måter, kan hende på overraskende måter. Tro er ikke tidløs, og nettopp derfor frigjøring, befrielse til å åpne nye rom, til å lette på sløret, til å leve, til å leve med alle livets begrensninger, i verden og ut av verden samtidig.
For det er det som kjennetegner alle våre liv, våre liv leves på grensen, hvert sekund – så dystert det måtte høres ut – er preget av slutten. Vi står så å si hele tiden ved avgrunnens rand og ser inn i den, livet er skjørt og sårbart og denne sårbarheten følger oss, minner oss om begrensning. En følelse jeg ikke makter å sette ord på, setningen jeg ikke sa, blikket som traff en annens blikk. Sikkerhet finnes, så minner prekenteksten oss om, bare i det at Jesus ber for oss og Gud bevarer oss.
Livet er, like lite som troen, det vi kan vise til, det som er, det er ikke inderlighet, det er ikke opplevelser. Å leve det er å erfare den situasjonen som nå er, akkurat nå, som en situasjon bevart i troen. Å kunne være seg bevisst at livet leves på grensen, at alt er skjørt, at noe faller ned på den ene og noe på den andre siden. Å huske og å være seg viss på at Jesus ber for oss, at Guds Ja møter oss – om vi ikke ser etter snarveier og billige løsninger. Det å ville vise til sin egen tro, til sin egen selvsikkerhet i sin egen tro, sin tilslutning til dogmer, læresetninger og tradisjoner, det er billige løsninger. Det nytter ingen ting. Det som teller er å stå på grensen og å stole på Jesu bønn alene. Å våge den neste skritt under bevarelsens løfte, å ta imot brød og vin og å stole på at det holder, at det er mer enn nok, at det gir kraft, mot og fantasi til å leve, i verden, at det gir løfte og løfter ut av verden.
En kveld i forrige uke, det har blitt lysere, våren er ankommet. Anders går oppover Kristian IVs gate, han kommer rett fra jobb og er på vei til teateret, det gjelder å komme i tide, finne frem billetten. Det er jo litt av en maraton som venter. Seks timer forestilling, Bibelen. Han åpner døren, det er ganske full i foajeen, men han finner en knagg å henge jakken på. Han ser inn i speilet, fikser håret, går opp trappen og dukker inn i teaterets verden, forlater for hele seks timer alt som er. Seks timer i Bibelens verden. Storslagent, flott, annerledes, kjent og fremmed på en gang, oppslukende. Da han forlater teateret har det blitt mørkt, bilene suser forbi, butikkvinduene og gatelysene skinner, mennesker haster forbi, penkledde, en tigger, ungdommer som ler. Han går ned til Stortinget og tar t-banen hjem, han smiler der han sitter.
Jeg spurte ham noen dager etter: Hva var den største opplevelsen? Da sa han: Å komme ut igjen, å gå gatelangs i byen, å ta T-banen hjem.
Ut av verden, inn i verden. Det er det som er bevarelse.
Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare våre hjerter og tanker i Kristus Jesus.
(etter Fil 4, 7)
Amen.