Preken på 7. søndag i treenighetstiden, 27. juli 2014 - av Hilde Ramsøe Graff

Prekentekst 1 Mos 16, 1–13

«Du er en gud som ser meg»

– det er det første navn noen gir Gud i Bibelen, og for et navn. Og tro det eller ei: det er en kvinne som gjør det. En trellkvinne til og med. Hvorfor hører vi så sjelden om det? Er det fordi det var en kvinne eller fordi det er Hagar og ikke Sara som er hovedpersonen. Hagar er jo liksom ikke vår stammor, hun er litt på siden. Men IKKE I DAG. I dag ER HUN Hovedperson. Hun og hennes skjellsettende erfaring med en Gud som ser

Hagar levde i en verden temmelig forskjellig fra vår, men menneskelige følelser er gjenkjennelige.

Hagar er Saras trellkvinne, tradisjonen sier at hun er fra Egypt. Vi kan anta at hun var vakker og sterk ellers ville hun ikke blitt valgt til den oppgaven hun får her i dagens fortelling.  Å bære fram Saras barn. Sara eller Sarai som hun opprinnelig het, var den mektige Abrahams rette kone. Hun hadde makt og status og egne slaver. Hun var tiltenkt rollen som stammor til Abrahams ætt, men hun fikk ingen barn. Det var krise, smerte og skam. Det å være ufrivillig barnløs er en smertefull erfaring som mange kvinner og deres menn har gjort gjennom tiden og som går igjen i bibelens fortellinger.  Der en smerte bare de som har erfart det vet hva er. Andre kan bare tenke seg litt av det. For Sara var det kanskje også en fare for å bli fratatt rollen som mektig hustru.

Sara bruker de midler hun rår over. Hun sender Abraham inn til sin trellkvinne for at hun skal bli med barn for henne, føde et barn for henne, Sara. Slik kan vi faktisk si at Hagar er tiltenkt å bli bibelens første surrogatmor. Hun var Saras eiendom og hadde nok ikke stort hun skulle ha sagt om den saken. Nå må hun lydig fylle nok en rolle. Hun blir et middel i Saras plan.

Og Hagar blir med barn. Da stiger det fram et nytt drama, Hagar blir stolt og ser ned på husfruen og Sara føler seg tråkket på.

Sara klager til Abraham, der er det lite støtte å få for begge kvinnene. Han bare minner Sara på at Hagar er hennes  eiendom, hun kan gjøre som hun vil med henne. Da ydmyker hun Hagar så ille at hun flykter ut i ørkenen.

Der blir hun funnet av Herrens engel og det er nå det skjer store ting i Hagars liv. Hun blir tiltalt ved navn, Hun får lov til å sette sine egne ord på situasjonen: «Hagar, Sarais slavekvinne, hvor kommer du fra og hvor går du hen?» spør engelen.  «Jeg rømmer fra Sara, husfruen min.»  Hagar blir en person. Hun blir sett, noen spør etter henne.  

Barnet hun bærer får full egen verdi og gjennom det får hun full oppreisning. Hun selv skal få en stor ætt, ikke bare være middel for andre. Hun skal få en sønn, kalle ham Ismael.

«Da satte hun dette navnet på Gud; du er en gud som ser meg. For her har jeg virkelig sett ham som ser meg.»

Gud ser henne i ørkenen, Herrens engel minner henne om hennes egen verdi. Hun er viktig. Hun er et mål i seg selv, ikke bare et middel. Det gir henne håp nytt livsmot. Nok til å vende tilbake til den vanskelige situasjonen og husfruen. I denne omgang var det nødvendig, senere kommer det til brudd. Da må hun reise vekk med Ismael og finne livsgrunnlag selv. Også da er Guds hjelp nær henne. Men nå har hun gjort en erfaring som gir henne livskraft: Gud er en Gud som ser meg.

Vi kan bruke fortellingen til å kikke inn i en annen tid, inn i Hagar og Saras tid og lære noe om den. Vi kunne bruke den til å diskutere slaveri og kvinneroller, flerkoneri og en mengde ting som berøres, som fortsatt er aktuelle.

Vi kan også holde den opp som et speil å se om den speiler noe vi kjenner igjen mer direkte i våre liv. Er det allmenne erfaringer her som taler til oss fra den gamle teksten? Som kan bringe oppgjør og ny retning, håp og livsmot og utfordringer til oss?

Hagars historie kan krysse vår på mange ulike steder. 

Gravide kvinner i håpløse situasjoner er en av verdens mest alminnelige fortellinger. Ikke alle opplever å bli sett av Gud eller noen andre. De fleste lever i samfunn der det er lite håp for et verdig liv for dem selv og barnet de bærer. Teksten sier ingenting om dem, men vi kan la den minne oss om at vi kan lage samfunn som gir muligheter og støtte for kvinner i denne situasjonen og være medmennesker som hjelper hverandre å finne verdi og livsgrunnlag, hva som enn er vilkårene rundt livene våre.

Det å føle seg som middel i andres planer er ikke helt fremmed for mange.  Noen barn drives fram av foreldrenes ambisjoner, så de mister følelsen av egenverd.  Kjærester og ektefeller kan på ulike vis bli midler i den andres planer for sitt liv. Venner kan oppdage at de ikke var skikkelig venn, bare en som den andre kunne sole seg i glansen av, eller ha mye god hjelp av.

Den etiske regelen om å aldri behandle andre som middel, bare som et mål i seg selv er en god leveregel som blir aktuell gjennom Hagars fortelling.

Mange mennesker kan gjenkjenne Hagars løsning i å flykte ut av den fortvilede situasjonen, ofte ut i en slags ørkenen. Ikke en fysisk ørken, men en ørken av fortvilelse, bekymringer selvforakt eller rus. [IMG 1]Bildet på forsiden (av programarket for gudstjenesten, gjengitt her ved siden av) er et forsøk på en moderne Hagar, fortvilet, i en trapp i en asfaltørken i byen.

Det er da det som er «evangeliet» i teksten», det gode budskapet, lyser mot oss ut ifra Hagars erfaring. Du er den Gud som ser meg. Hun ble sett av Gud og at hennes liv hadde en viktig oppgave.  

Tenk om enda fler kunne få oppleve dette å bli sett av Gud, eller sett med Guds blikk av et annet menneske? Våre blikk og våre holdninger kan faktisk gjøre at medmennesker opplever å være sett og elsket. Eller det motsatte.  

Gjennom den kristne troen har millioner av mennesker funnet dette blikket. I fra sakramentene og i bibelens fortellinger strømmer det mot oss en fortelling om å være sett og elsket. Dåpen holder fram at hver og en av oss er en verdifull skatt i Guds øyne verd å knyttes til Kristus. Så høyt elsket at han gav sitt liv for oss for at vi skal finne håp og frelse. I nattverden gir Jesus seg selv til oss alle for at vi skal ha liv og håp.

I slike bibelfortellinger som den vi har delt i dag, blir vi minnet om at Gud ser, og at Gud kan handle gjennom situasjoner som kan se håpløse ut. Gud er ikke bare i det perfekte, i det som går på skinner.   

Mennesker kan finne sitt verd under de mest umulige forhold, det å vite at man er sett og har en oppgave er ofte forløsende. Det å vite at andre ser en med respekt er også fullt av håp.  

Tekstens kall til oss er å ta imot Guds kjærlige blikk som ser oss og å se oss selv og vår nabo og venn med Guds blikk av verd. Det gjelder også de mennesker som er litt utenfor komfortsonen vår, som gjør andre valg enn oss, som provoserer og irriterer. Hagar var den fremmede andre, hun som var utenfor hovedfortellingen, men som likevel fikk oppleve Guds omsorg. Det minner oss om å aldri tenke for smått om Guds omsorg og veier, og aldri glemme den andres eller vårt eget verd.

 

Dele-knapper kan ikke vises uten at du samtykker til bruk av funksjonelle cookies. For å gjøre dette må du trykke på knappen helt nederst i venstre hjørne og marker sjekkboks for funksjonelle cookies og deretter klikke på \"Oppdater samtykke\". Evt. klikk på \"Godta alle cookies\" for å godta alle kategorier av cookies. Deretter må du laste siden på nytt.

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"